Lørdag var det klart for nok en dagstur fra Longyearbyen. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss til den fraflyttede gruvebyen Pyramiden, men siden vi kun ble to scootere, ville vi ikke dra så langt. Målet ble derfor Tempelfjorden og det innefrossede skipet Noorderlicht.

Denne dagen var det klart for dagstur for å se på den russiske aktiviteten på Svalbard. Først gikk turen i delvis dårlig sikt og snøfokk til den nedlagte russiske gruva i Coles Bay ca. 20 km sørvest for Longyearbyen. Deretter gikk turen i mye bedre vær langs Isfjorden ut til den russiske bosetningen i Barentsburg.

Da Per Otto skulle ta et kurs på UNIS (Universitetet i Svalbard) denne våren, kunne jeg ikke la muligheten gå fra meg. Jeg måtte få med meg en tur opp til denne fascinerende øya der langt i nord som byr på et helt unikt friluftsliv.

Tenk deg denne tanken: Året er 1947. Det er ikke noe som heter satellittelefon eller snøscooter. Du skal i land på en fangsthytte på Svalbard for å samle drivved i to måneder. Når to måneder har gått, skal en båt komme med en erfaren fangstmann som skal bo sammen med deg der om vinteren. Selv er du helt grønn på alt som heter fangst. To måneder går, tre måneder går, det blir mørketid, og ingen båt kommer..

Etter drømmedagen på Fløtatind var det dags for en ny topp og nye 1500 høydemetre. Reinstinden ble valgt ut som dagens mål. En dominerende topp i utkanten av de mest besøkte områdene rundt Øksendalen.