Maraton i Rondane Skriv ut E-post
Skrevet av Mattis Myhre onsdag 15. august 2001
Dette er en relansering av en tur jeg gjennomførte høsten 2001. Geir Ottar Kvernstuen, Hermann Leithe og undertegnede bestemte seg for å gjennføre den såkalte "maraton-turen" i Rondane på én tur. Maraton er 42 kilometer. I Rondane er den litt lengre. Og med betraktelig flere koter og klatre forbi..
Det var Geir Ottar som kom med forslag våren 2001. Han hadde lest om det i boka til Eirik Tryti. Maraton i Rondane. 10 topper over 2000 meter. 50 kilometer. 5000 høydemeter. Tryti hadde brukt 23 timer. Vi hadde mål om å komme under 20.

Først Savalen-Oppdal på sykkel
En dag i midten av august møttes vi på Otta. Jeg og Geir Ottar kom fra Oppdal etter at Geir Ottar hadde sykla sykkelrittet Savalen-Oppdal. En liten skade i kneet, samt tunge lår, gjorde GOK litt usikker. Heldigvis(?) det ble nå til at han bestemte seg for å bli med. Hermann var den siste som var med på turen. Etter stapping av mat hele dagen, kjørte vi til Mysusæter og gikk inn til Rondvassbu. Her slo vi opp teltet, og spiste enda mer.


Teltet er slått opp i nærheten av Rondvassbu (foto:Mattis Myhre)

Foran en slik påkjenning er de tviktig å få i seg nok drikke og karbohydrater. Vi skulle altså gå i nærmere et døgn. De 10 toppene ligger i 3 forskjellige områder, og mellom disse områdene må man ned på ca. 12-1300 m.o.h. i mellom. Dermed ble det mye bakker. Dette er en stor belastning for knærne. Særlig nedover. Dette fikk Geir Ottar etterhvert merke..

Start 0305
Klokka var stilt på 0250, og vi kom oss ut litt over 0300. Ute var det mørkt, så vi hadde med oss to hodelykter. I halv 5-tida begynte det å lysne, og vi nådde Veslesmeden (2015 moh) litt over 0500. Videre gikk vi til Storsmeden (2016 moh). Lett kløving over eggen. Ikke noe problem. Fikk soloppgangen på toppen av Storsmeden. Fint!


Storsmeden er nådd, og klokka har såvidt passert 06.00 (foto: Mattis Myhre)

Videre fortsatte vi bortover mot Sagtinden (2018 moh). Terrenget så vansklig ut, og viu valgte nok her en litt unødvendig vanskelig rute. Uten tau, var det helt på grensa, iallfall for meg og Hermann som ikke har klatra noe særlig før. Spørs nok om ikke unge Leithe sprengte noen grenser her ja. Men det gikk da dette også, sånn det pleier å gjøre. Vet likevel ikke om mamma hadde likt helt og sett oss der vi hang..

Ned fra Sagtinden (også omtalt som Nord-Europas største steinrøys), var vi heldige og fant en snørenne. Dermed gikk det fort ned i Døråldalen. Her rundet vi rundt Nordre Smedhammeren før i kryssa Bergedalsbekken, og begynte oppstigninga til Digerronden (2016 moh). Her klarte vi faktisk kunsttykket å bli borte fra hverandre. Vi kryssa elva på forskjellige steder. Jeg var plutselig alene, pg så ikke noe av de andre samme hvor mye jeg kikka. Litt guffenet egentlig, men de dukket da opp igjen etterhvert.

Trøbbel med kneet
Det var vel omtrent her Geir Ottar begynte å få vondt i kneet. Det var verst i nedoverbakkene, og ned fra Høgronden var det ganske ille. Men han ville være med videre. Alternativet var å gå tilbake langs Rondevatnet, og det var ikke stayeren fra Notodden spesielt hissig på.. Dermed fortsatte ferden. Vi var på Digerronden (topp 4) omtrent klokka 1200. Vi hadde gått i 9 timer, og det var såvidt på formiddagen. Vi møtte noen andre på en av Midtronden-toppene. Da vi pekte hvor vi hadde vært før i "dag", så ble vi nok sett på som litt gærne. Ikke mindre gærne da vi pekte hvor vi skulle...

De fire toppene her er lette (Digerronden, Midronden Øst og Vest og Høgronden). Det er imidlertid mye stein. Særlig ned fra Høgronden. Her gikk vi rett ned i Langglupdalen, for så å følge stien opp på Rondeslottet. I bunnen her tok vi en lengre pause. Geir Ottar sleit med kneet her.

Og så kom tåka..
Etter en rast i Langglupdalen, fortsatte vi opp mot Rondeslottet. Jeg fikk en utrolig opptur her, og ting gikk veldig lett. Da er det om å gjøre å gå i sitt eget tempo. Man blir sliten av å gå raskere, og man blir sliten av å gå saktere. Toppen ble etterhvert liggende i skylaget, og herfra så vi ingen ting. Etterhvert begynte det også å mørkne igjen, og det var rett og slett litt guffent.


Toppen av Rondeslottet i sludd og tåke. Mørket kom også etterhvert sigende på...(foto: Geir Ottar Kvernstuen)

På vei fra Rondeslottet, hadde vel jeg så godt som bestemt meg. Jeg ville gå stien ned igjen til Rondvassbu, uten å ta med Stroronden. Jeg mente det ikke ville være forsvarlig å fortsette. Det ble stadig mørkere, og tåka letta ikke. De to andre villi imidertid fortsette, og ga jeg etter. Dette slitet for 9 topper hadde jo vært litt forj.....

På vei oppover mot toppen, ble det mørkt. Steinene ble glatte, men toppen dukket da fram etterhvert. Vi klarte det. Hit hadde vi brukt i underkant av 19 timer. Spørsmålet var da om vi kom ned igjen til under 20 timer. Det gjorde vi ikke.. Vi mista stien, og ble gående i steinura og så kanskje 2-3 meter foran oss. Vi gikk med både kompass og høydemåler her, og var rimelig sikre på at vi gikk rett. Men med glatte steiner, og Geir Ottar sitt vinde kne, tok det sin tid. Lettelsen var iallfall stor hos meg når vi kom ned på stien mot Rondvassbu, og enda større da vi så teltet. Klokka var såvidt passert midnatt, og det var 21 timer siden vi la ut på tur. Sjelden har det vært så godt å finne soveposen....


Slik så det ut på toppen av Storronden...


Kart med inntegnet rute (Kilde: Statens Kartverk)




  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved

 
Neste >
© 2017 ifriluft.net
Joomla! is Free Software released under the GNU/GPL License.