Startside arrow Vandring og Toppturer arrow Østlandet arrow Hardangervidda arrow Halne til Imingfjell - via ei krasafaren steinbu
Halne til Imingfjell - via ei krasafaren steinbu Skriv ut E-post
Skrevet av Even Lillemo-Thorud Tuesday 17. April 2007
Årets påsketur gikk fra Halne Fjellstove til Imingfjell på de østlige delene av Hardangervidda. Det ble en tre-dagerstur som inneholdt både det å ligge værfast og knallblå himmel. Til vår fordel var det medvind fra nordvest alle dagene, så kilometrene gikk fort unna når vi satte på oss skia. Under turen ble det speidet febrilsk etter ei krasafaren steinbu i nærheten av Heinseter, dessverre uten noen suksessfull oppdagelse.
Turen startet som sagt fra Halne i 1830 tiden palmesøndag. Kveldens mål ble timebasert. Det vil si at 1 times marsj skulle gjennomføres innover Halnefjorden før leir kunne etableres. Været var klart med en litt sur trekk. Etter 1 time var vi kommet til litt nordvest for Storholmenuten, og "sirkusteltet" ble slått opp.

Kvelden ble av det minneverdige slaget; stjerneklart og fullmåne. I nord skapte Hardangerjøkulen og Hallingskarvet en fin ramme.


Måneskinn

"Eg skulde gå te Hein"

Natt til mandag blåste det opp samtidig som det begynte å snø. Det ble kun foretatt en kort titt ut av teltåpningen for å konstantere at her var det bare å ligge stille inntil videre. Sikten var på kun 30 meter, og navigering på østvidda i slikt vær er (uten at jeg har prøvd det) antagelig ikke av det artigste slaget. Det ble derfor kun en liten tur ut for å sette på plass noen ekstra barduner og for å lage en liten levegg. Utover dagen stilnet vinden en god del og sikten bedret seg betraktelig. Sola stakk også tidvis igjennom skylaget. Kl 1600 ble vi derfor enige om å pakke sammen utstyret for å prøve å gå de drøye 15 kilometrene til Heinseter. 15 lette kilometer over Halnefjorden og Øvre Hein. I den forbindelse er det verdt å tenke på Hellbillies sin tekst til låta "Ei krasafaren steinbu";

Eg skull' te fjells for å jakte rein.
Bussen va ganske sein, eg skulde gå te Hein.
Været va ruskut og tungt og grått.
Lendet va sleipt og vått,
sjål vart eg redd so smått.
Hadde hverken kart ell kompass,
burde jaddi hugst på sopass.
Jævlig dumt syns væl du?

Måse og stein dæ va allt eg såg.
Skodda kom sigande tjukk, so tung og grå.
Jeger'n va liten og Vidda stor.
Hadde 'kji leger ror,
trengde ein storebror.
Eg tok te miste true
på at eg skull' finne bue.
Klukka gjikk, huttetu, va snart sju!

Men då kom eg te ei krasafaren steinbu.
Eine veggen sigji ut, men taket nokolein.
Sette meg og fann fram nista,
våt og kald so kroppen rista.
Likevæl va eg glad!

Utdrag fra Hellbillies "Ei Krasafaren steinbu" www.hellbillies.com


De 15 km gikk raskt unna og etter 3 timer stod vi på bakketoppen og kikket ned mot Heinseter, dog uten å ha sett noen spor etter ei krasafaren steinbu. Heldigvis trengte vi ikke noen steinbu for å søke ly i for natta. Teltet ble satt opp litt sørøst for Heinseter.


Undertegnede på vei opp bakkene over Heinberget til Geitsjøen. Hallingskarvet i horisonten.

I solskinn på skarpt føre

Tirsdag morgen våknet vi til solskinn og blå himmel. Temperaturen holdt seg fortsatt på minussiden. Frokost ble inntatt før den nødvendige pakkingen og riving av leir ble gjennomført. Det virker som dette alltid tar like lang tid... En god del turgåere ble observert på ruta mellom Hein og Rauhellern. Vi satte imidlertid kursen opp bakkene i retning Geitsjøen. Været var strålende og vi hadde forsatt vinden med oss. Et kort spisestopp ble tatt ved Geitsjøhytta. Det var lunt og varmt i solveggen. Herfra bar det videre i retning Ulvelihytta. Lågen som renner ut av Hølen sør for Geitsjøen var åpen så vi måtte gå omveien over den solide hengebrua på den T-merkede stien mellom Rauhellern og Solheimstulen. Flott bro! Jeg benyttet muligheten til å fylle opp vannflaska. Den kvistede løypa ble deretter fulgt langs Langevatnet og Skrykken før vi inntok lunsj bak en stein i enden av vannet. Vinden var ganske sur og kald, så en stein kom godt med. Nudler, knekkis og kjeks stod på menyen.


Gaustatoppen er synlig fra store deler av sør-norge. Det gjaldt også ved Skrykken der toppryggen kunne sees i sørøst.

Etter lunsj forandret skiføret seg. Snøen ble hardere og snølaget ble tynnere innover mot Smågefjorden. Smørningen ble raskt slitt av, så det ble mye henging på stavene innover småvannne før Smågefjorden. Smågådalen var dagens mål. Værmeldingen for morgendagen var ikke altfor lovende, så vi ville komme litt ned fra vidda for å få en litt "lunere" teltplass hvis det på nytt skulle bli et væromslag.

Turen over vidda hadde til nå vært en drøm med "Paris-pulken" på slep. Det ble derfor en stor overgang når vi skulle ned i Smågådalen. Pulken må nemlig styres som en hund i bånd i nedoverbakkene, og i likhet med enkelte hunder tar de ofte andre veier enn det man ønsker. Nedoverbakken ble etter noen pulk-velt forsert før vi (litt slitne) kunne stake oss langs elva Smågåe ned til enden av Vikvatnet. Her fant vi en teltplass i bjørkeskogen som passet perfekt. Bekken som renner ned til Vikvatnet var også åpen.

Med vinden i ryggen

Væromslaget kom heldigvis ikke og vi våknet til lettskyet vær onsdag morgen. Dagens etappe inneholdt knapt høydemetere og gikk kun til Imingfjell via Vikvatn og Sønstevatn. Vinden var fortsatt i ryggen, noe den var hele turen og jeg ville prøve å bruke vindsekken som skiseil. Vindsekken ble festet på stavene og løftet opp mot vinden, men det var akkurat ikke nok drag i vinden til at jeg flyttet meg bortover. Det var kanskje like greit for etappen gikk unna på raske to timer. Det hadde vært noe helt annet å gå denne etappen eller rettere sagt hele turen andre veien med ganske god motvind hele veien. Nå kunne vi stå og stake lett i god fart over Sønstevatn og se at Imingfjell kom stadig nærmere. 3 fine turdager var gjennomført. I ettertid er jeg glad vi avsluttet turen på onsdag. Skjærtorsdag trakk det innover et forferdelig uvær hvor det blant annet stod væfast to kolonner over riksvei 7 i flere titalls timer ved Halne fjellstove. Jeg må innrømme at jeg er glad vi ikke lå i et telt oppe på vidda under de forholdene.

Skiturer på Hardangervidda er spesielt godt egnet for pulk, spesielt den flate østvidda. Se forøvrig under "relaterte artikler" for Mattis og undertegnedes tur fra Finse til Haukeliseter i påsken 2003.


Etappen over Sønstevatn gikk fort unna med vinden i ryggen.

Kart:
  • Turkart "Hardangervidda" 1:100 000



Oversiktskart med rute [Fullversjon]


  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved

 
< Forrige   Neste >
© 2018 ifriluft.net
Joomla! is Free Software released under the GNU/GPL License.