ifriluft.net - Urdadalsryggen - spennende ryggtravers fra Spiterstulen

Startside

Vandring og Toppturer

Vestlandet

Jotunheimen Vest

Urdadalsryggen - spennende ryggtravers fra Spiterstulen

Statistikk

Brukere: 75
Nyheter: 243
Nettlinker: 109
Besøkende: 4373888

Urdadalsryggen - spennende ryggtravers fra Spiterstulen

Skrevet av Even Lillemo-Thorud søndag 23. august 2009

Urdadalsryggen er en spennende ryggtravers midt i hjertet av Jotunheimen. Turen starter enten fra Spiterstulen eller Leirvassbu. Fra Spiterstulen er det en innmarsj på 6-7 km i den meget lettgåtte Visdalen. På turen får man med seg 5 topper over 2000-meter. Hvis man går traversen fra nord, dvs. at man starter med Store Urdadalstind blir turen gradvis vanskeligere. Urdadalsryggen er stedvis luftig, og noen steder svært oppsrukket.

Visdalen må være en av fjell-norges aller mest lettgåtte turstier. Her går kilometerne fort når man setter i marsj. Målet for dagen var først Store Urdadalstind og deretter resten av tinderekken på ryggen med samme navn mot sør, Urdadalsryggen.

Store Urdadalstinden ligger lett synlig mot sør innover Visdalen fra parkeringen på Spiterstulen. Toppen ruver stolt i en pyramideformet form med en liten bre mot øst som en kledelig detalj.

Etter å ha krysset den relativt store bekken; "Urdadalsbekken" fra DNT-stien mot Gjendebu ved foten av Store Urdadalstinden satte vi kursen rett opp nordøst-ryggen. Ryggen følges greit oppover, selv om det er noen brattere partier og noen partier med blokksteiner underveis. Opp mot toppen smalner ryggen betraktelig av og det er ikke mange meterne med fjellrygg som leder oppover på det smaleste partiet. Det er heldigvis ikke mange meterne det er så eksponert, og de siste hundre høydemeterne mot toppen går i "standard" Jotunheimen terreng. Dvs. noen faste og noen løse steiner som underlag.

Store Urdadalstinden (2116 moh) sett fra stien opp til Urdadalen fra Visdalen.

Toppen av Store Urdadalstinden er dekorert med en stor varde på kanten av stupet ut mot den lille breen som vender mot øst. Fra toppen er det god utsikt mot både Hellstugu-, Bukkehols-, Smørstabb-, og Visebreatinder.

Utsikt mot Bukkeholstindan og Bukkeholsbrean fra nordryggen oppover mot Store Urdadalstinden. Styggehøe til høyre.

Fra Store ligger Urdadalsryggen lett tilgjengelig mot sør. Før turen hadde jeg skummet over noen turbeskrivelser for denne ryggtraversen, men av en eller annen grunn hadde jeg snudd beskrivelsen på hodet. I mitt hode hadde dermed de vanskelige partiene på ruta kommet rett etter toppen av Store Urdadalstind. Det korrekte var selvfølgelig motsatt. Ryggen blir vanskeligere desto lenger sør man kommer. Misforståelsen gjorde at det ble mye fundering rundt ruta underveis bortover ryggen. "Nå er vi vel ferdige med de vanskelige partiene?" Men det var vi altså ikke. De vanskelige partiene hadde ikke en gang startet.

Visbretinden og Semelholstinden sett fra Store Urdadalstinden. Kyrkja til høyre.

Ned fra Store går det greit i steinura. Man kommer straks inn på ryggen som leder videre opp mot Vesle Urdadalstinden. Denne ryggen er relativt bred, men stedvis opprevet med noen mindre "hakk" som sakner fremdriften. Opp mot toppen av Vesle roer terrenget seg en god del til man kommer bort til den rustrøde fortoppen til Midtre Urdadalstinden. Fortoppen rundes ganske greit ned mot høyre (mot Semelholstjønne) før man kommer inn i et løst rennesystem som leder opp mot toppen av Midtre. Fra Midtre begynner de vanskelige partiene for alvor. Her er ryggen sterkt opprevet og det kan være vanskelig å se hvor den beste og mest opplagte ruta fører videre.

Urdadalsryggen i retning sør mot Midtre Urdadalstinden.

Vi vurderte en omgåelse ned mot høyre igjen som det beste alternativet. Omgåelsen bød på mye løst fjell og litt mindre god stemning. Det var ikke mange høydemeterne vi gikk ned før vi vendte opp igjen til toppen av ryggen. Før det markerte v-skaret mellom Midtre og Urdadalstinden S-1 fulgte vi noe som så ut som en sti ned mot venstre (mot Urdadalen). Etter forsiktig "klyving" nedover stod vi etter hvert sikkert i bunnen av v-skaret. I det markerte skaret sperret en 5-meters hammer ferden videre. Spor etter sikringsmidler ble observert rett etter det første opptaket på hammeren. 30-meters tau, klatreseler og enkle sikringsmidler lå i sekken, men vi vurderte det som overkommelig å klyve usikret opp. Det var helt på grensen og med litt dårligere fjellkvalitet eller andre negative faktorer burde tauet ha kommet fram.

Klyvingen gikk greit, men forundrelsen om at ryggen ble vanskeligere og vanskeligere istedenfor lettere og lettere ble bare større og større. "Nå må vi da snart være ferdige med det vanskelige?"

"Mannen" på Midtre Urdadalstinden.

Heldigvis ble ryggen snillere videre over Urdadalstinden S2, men stedvis var det også her mindre og større "hakk" i ryggen som måtte forseres. Etter at "Søre Urdadalstinden" (tatt fra turkartet, men dessverre ikke innenfor definisjonen av en fjelltopp) ble terrenget mer lettgått. Noen gamle snøfonner ble fulgt ned mot Urdadalsbandet. En kort rast ble tatt i bunnen av bandet før returen stod for tur tilbake til Spiterstulen. Klokken var langt på kveld da vi igjen stod på parkeringsplassen ved Spiterstulen. Ganske slitne, men veldig fornøyde etter en lang dag i fjellet.

Urdadalsryggen er spennende og passe utfordrende. Den er også en relativt kort tur hvis man sammenligner med andre ligende ryggtraverser i Jotunheimen. Inn- og utmarsjen er relativ lang, men heldigvis går den i den meget lettgåtte Visdalen, så kilometerne går raskt unna. Turen kan i tillegg være en god oppvarming hvis"storebroren" i øst, Hellstuguryggen planlegges ved en senere anledning.