Startside arrow Vandring og Toppturer arrow Vestlandet arrow Breheimen arrow Josten på langs (24-27.05.06)
Josten på langs (24-27.05.06) Skriv ut E-post
Skrevet av Marius Røed Hanssen Sunday 28. May 2006
Jostedalsbreen er fastlands-Europas største isbre, og dekker enorme
487 kvadratkilometer. Jostedalsbreen på langs er en legendarisk skitur, og den kan gåes i utallige varianter. Vi valgte å gå fra Erdalen til Fjærland, og det ble en uforglemmerlig opplevelse.
Første etappe på turen gikk inn til Vetledalsseter i Erdalen, rett ved Strynevatnet. Fra setra så vi breen velte seg utover fjellsidene, og det gikk stadig mindre snøras og steinras der oppe, og dette satte oss i en viss stemning. Opprinnelig var vi 9 som skulle over breen på denne turen, men to av de tre med breerfaring måtte melde avbud på grunn av sykdom.

Andre etappe gikk fra Vetledalsseter til Ståleskaret, rett ved Lodalskåpa. Denne etappen var uten tvil den mest utfordrende, og den tøffeste delen var gjennom brefallet Småttene, som ligger i dalen mellom Lodalskåpa (2083) og Brenibba (2017), de to høyeste toppene på Jostedalsbreen. Vi hadde hørt mye om dette brefallet, og var rimelig spente da vi endelig stod bundet inn i tauet, klare til å utfordre breen.

Ole Magnus gikk først, med Per Erik, som hadde breerfaring, som nummer to. Vi anså det som mest sannsynlig at førstemann ville falle gjennom dersom, derfor ville det være best om andremann hadde mest erfaring og kunne være raskt ute med en isskrue i tilfelle gjennomslag. Etter at vi hadde tilbakelagt noen titalls høydemeter i fint driv, ble det plutselig en bråstopp - vi hadde møtte på en enorm sprekk, og alternativene var å gå tett inntil Lodalskåpa eller å prøve å forsere selve brefallet, der det trolig var enda flere sprekker. Etter litt rådslagning valgte vi det siste.


På vei opp brefallet Småttene (foto: Trond Schwencke)

De første hundre meterne gikk det veldig greit, og vi buktet oss innover i det utrolige landskapet av naturens egne isskulpturer, som var dekket med et snølag. Vi som gikk litt lengre bak kunne ta bilder og beundre isblokkene, mens for de to første var situasjonen litt annerledes - Ole Magnus hadde kommet seg opp på oversiden av en diger hammer, men klarte ikke å finne noen trygg vei videre. I mellomtiden hadde et turfølge fra Sogn Turlag / Jostedalen Breførarlag duret forbi oss, på oversiden av sprekken som vi tidligere hadde klassifisert som upasserbar.

Selv sto jeg midt oppå en snøbro mens det hele sto på - på begge sider var det store hull etter Ole Magnus sin søking etter sprekker i snølaget, og foran meg sto Ole Magnus og Per Erik og diskuterte veivalg. Plutselig hører vi et brak - og hele hammeren som vi nettopp hadde passert, ligger knust i sporet vårt! Det var nok for de bakerste, som krevde en tilbaketrekning, men jeg skal innrømme at hjertet nok hoppet over et par slag hos meg også. Taulaget byttet rekkefølge, og til tross for svært hardt taudrag fra de forreste kom alle seg trygt opp til den digre sprekken igjen - resten av Småtte-forseringen gikk i sporene etter de andre.

Dagen etter våknet vi til tåke og litt snødrev, så frokosten drøyde litt ut. Vi kom oss av gårde halvannen time etter ST/JB, men det skulle ikke ta lange tiden før vi tok dem igjen, siden vi kunne gå i oppkjørte spor av en kvalitet som langt på vei overgikk sporene i Birkebeinerrennet! Etterhvert kom også godværet til Jostedalsbreen, og Jotunheimen og Hurrungane åpenbarte seg i øst, mens Sunnmørsalpene og Tafjordfjella viste seg i nord. Opp mot Høgste Breakulen (1952) overtok jeg sporleggeransvaret, og ledet oss trygt opp med litt kurskorreksjoner fra gutta bak. Denne kollen er det høyeste punktet på selve breen, men breen er ikke særlig tykk akkurat her, ettersom det er fast fjell på toppen. En slik begivenhet krevde selvsagt konjakk, som føltes vel fortjent etter å ha båret den drøye to tusen høydemeter.


Ved Ravnane (foto: Ole Magnus Svarva)

Overnattingsstedet ble Ramnane, to koller som så nokså kjedelige ut fra nordsiden, men som viste seg å være litt mer spektatulære sett fra sør. Herfra går det også bratt ned østover til brefallene Tor, Odin og Loke, som engelskmannen William Slingsby beskrev på en av sine mange turer i Norge. Vi fant en fin flate med panoramautsikt til Hurrungane, og satte i gang med å grave telt- og kuldegroper. Himmelen var helt skyfri, og det var ikke tvil om at det ville bli kaldt den natten. Allerede ved middagstid var det såpass kaldt i kuldegropa at multifuelbrenneren var vanskelig å få i gang.


På vei ned til Flatbrehytta (foto: Trond Schwencke)

Fjerde dag ble den store fartsdagen - et par mil ble gjort unna på noen få timer, i tillegg til at vi kjørte litt i halfpipen i Bings gryte, den store gropa i snøen før det begynner å bikke nedover mot Fjærland. Etter at vi måtte gi opp både Lodalskåpa og Kjenndalskruna på grunn av dårlig vær, var det en selvfølge å ta med seg toppen av Supphellenipa (1731) på vei ned til Fjærland. Til tross for den ruvende formasjonen på breen, er ikke høydeforskjellen fra foten av toppen større enn litt over 100 meter, men toppturfølelsen lot seg likevel lokke fram - mye takket være fine telemarkforhold på vei ned igjen! Resten av turen ned til Flatbrehytta gikk med til flotte telemarksvinger i en flott, slushfylt renne med stilige bergnabber på hver siden - en kjempeavslutning på en herlig tur over breen.

Relaterte artikler

Ingen relaterte artikler


Kart med rute [Fullversjon]


  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved

 
< Forrige
© 2019 ifriluft.net
Joomla! is Free Software released under the GNU/GPL License.