Sarkofagen står som en vokter og passer på Longyearbyen i sør. Søndag var vi på topptur opp hit, og fikk en suveren utsikt over Nybyen.

Lørdag var det klart for nok en dagstur fra Longyearbyen. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss til den fraflyttede gruvebyen Pyramiden, men siden vi kun ble to scootere, ville vi ikke dra så langt. Målet ble derfor Tempelfjorden og det innefrossede skipet Noorderlicht.

Denne dagen var det klart for dagstur for å se på den russiske aktiviteten på Svalbard. Først gikk turen i delvis dårlig sikt og snøfokk til den nedlagte russiske gruva i Coles Bay ca. 20 km sørvest for Longyearbyen. Deretter gikk turen i mye bedre vær langs Isfjorden ut til den russiske bosetningen i Barentsburg.

Da Per Otto skulle ta et kurs på UNIS (Universitetet i Svalbard) denne våren, kunne jeg ikke la muligheten gå fra meg. Jeg måtte få med meg en tur opp til denne fascinerende øya der langt i nord som byr på et helt unikt friluftsliv.

Tenk deg denne tanken: Året er 1947. Det er ikke noe som heter satellittelefon eller snøscooter. Du skal i land på en fangsthytte på Svalbard for å samle drivved i to måneder. Når to måneder har gått, skal en båt komme med en erfaren fangstmann som skal bo sammen med deg der om vinteren. Selv er du helt grønn på alt som heter fangst. To måneder går, tre måneder går, det blir mørketid, og ingen båt kommer..

Helvetiafjellet er relativt lett tilgjengelig fra Longyearbyen, og har en enestående utsikt over en stor del av Svalbard. Oppstigningen er relativt bratt, og mange høydemeter må forseres da du starter så å si på havnivå. Jeg tok turen 26. februar 2005, og det var den første dagen jeg så solen denne vinteren - en stor opplevelse.