Startside arrow Jakt og fiske arrow Nord-norge arrow Vinterjakt på Saltfjellet
Vinterjakt på Saltfjellet Skriv ut E-post
Skrevet av Per Otto Aursand Monday 12. February 2007
En dag i februar da sola skinner lysting inn gjennom kontorvinduet blir fristelsen for stor. Fleksitid er til for å brukes, og bedre formål enn dette skal man lete lenge etter. Etter litt lobbyvirkosmhet i gangene ble et jaktlag stablet på bena, og tidlig torsdag morgen mens arbeiskollegaer fortsatt sov sin søte, bekymringsløse søvn var vi på veg mot fjellet.

Klimastasjonen på Saltfjellet kunne melde om kjølige -26 grader, så det var med lettelse vi så at det «bare» var -18 da vi forlot bilen. Etter en time på ski gjennom glissen furukog kom vi opp til bjørkeskog og senere snaufjellet. Det var blåst av på rabbene og sola kom etterhvert snikende over nabofjellet mot sør – med andre ord fine forhold for jakt. De første rypene kom som vanlig overraskende på, men gleden var stor da de ikke viste særlig bekymring for det hvitkledde vesenet som dukket opp. De satt pent og pyntelig å så på mens jeg kavet fram halga fra bak ryggen. Deretter var det kort prosess, og årets første vinterrype var et faktum. Som bonus skjøt kompisen en av de andre som lettet da jeg skjøt.

Årets første vinterrype!

5 minutter senere får jeg øye på to mistenkelig hvite flekker på et berg noen hundre meter fram og opp til venstre for meg. Da de strakk på halsen var det ingen tvil, har måtte videre framrykning planlegges! I ly av en liten haug fikk jeg sneket meg inn under berget de satt på. Her tok jeg av ski og sekk for å kunne klatre opp skråningen, og komme overraskende på dem nedenfra. Klatringen var ikke helt like til å få til med isbelagt fjell med nysnø på – her er det om å være forsiktig – det er ingen spøk å falle med hagla her oppe! Etter en del om(veger) og men kom jeg meg endelig opp og snek meg fram til en stor stein der jeg var sikker på at de fortsatt satt bak og nøt morgensolen. I beste SWAT-stil med blikket stivt framover og et krampeaktig grep om hagla satt jeg med ryggen mot steinen og prøvde å roe meg ned. Med hagla avsikret og halvegs i anlegg snek jeg løpet og hodet over kanten og forventet å se to intetanende ryper...men nei der var det jo ingen... Jeg står forvirret og ser meg rundet et par ganger før jeg rykker sakte frem for å se om de har løpt unna på bakken. Etter et lite søk konkluderer jeg med at de nok har benyttet sine hvite vinger da de hørte meg puste, pese og rote rundt like under dem. Likevel føler jeg ingen skuffelse. Bare spenningen med å oppdage dem, legge en plan, utnytte terrenget til å snike seg usett fram og spenningen idet du løfter hodet for å se om du har lykkes i taktikken er verd det. Det kan jo ikke lykkes hver gang. Jeg kjenner hvordan adrenalinnivået synker og hjertefrekvensen og pusten roer seg. Jeg tar et dypt åndedrag og trekker inn fjellufta før jeg beveger meg med mot ski og sekk igjen. Det er slike episoder som gjør jakta så spennede, og som driver meg videre innover fjellet med blikket konstant søkende etter nye mål.

Forholdene kunne ikke vært bedre!

Videre utover dagen ser vi flere store flokker med fjellryper, men de er umulig å komme inn på. To og tre ryper sammen viser seg å trykke mye bedre enn flokkene, og vi går oss nærmest intetanende på dem. De sitter der og nærmest venter på å bli høstet mens ski, staver og hagle stokkes. Greit nok - human avlivining blir det iallefall. Ved solnedgang har vi 5 ryper på 3 mann og ut fra høstens labre bestand er vi over all forventning fornøyde. Dette var vinterjakt på sitt beste! – og ikke minst fornuftig bruk av fleksitid;)

Ølfjellet i solnedgang.





  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved

 
< Forrige   Neste >
© 2017 ifriluft.net
Joomla! is Free Software released under the GNU/GPL License.