Startside arrow Fjellklatring arrow Østlandet arrow Jotunheimen Øst arrow Svellnosbreahesten (2181 moh) - på trynet i steinrøysa
Svellnosbreahesten (2181 moh) - på trynet i steinrøysa Skriv ut E-post
Skrevet av Even Lillemo-Thorud søndag 15. juli 2007
Det er ikke ofte jeg har skadet meg skikkelig på tur i fjellet. Det har vært mange "nære på", men utrolig nok går det som oftes riktig så bra. Denne turen som egentlig ikke skulle gå til Svellnosbreahesten, men en reprise av Svellnosbreen rundt fra i fjor ble ikke helt slik jeg trodde på forhånd. Denne artikkelen er ikke ment som et skrekkens eksempel, men jeg skriver istedenfor noen ord for erfaringsoverføring og tips til andre tinderanglere. Skaden jeg pådro meg ble heldigvis ikke så ille som jeg kunne fryktet etter stupet nedover steinrøysa fra Store Tverråtind.
Det har gått en god stund siden sommerens eneste tur til Jotunheimen. Jeg har lenge vurdert om det har vært noen vits i å fortelle om denne turen som ikke akkurat gikk som planlagt. Jeg har imidlertid etter mye grubling kommet frem til at det er nettopp slike relativt dramatiske episoder som er de viktigste å formidle. Jeg håper denne artikkelen kan være en liten "ballast" for andre tinderanglere og fjellvandrere. Dette som en liten påminnelse på hvor små marginene faktisk kan være. Det er fort å glemme når alt mer eller mindre etter planen år etter år.

Turen startet tidlig fra Spiterstulen denne lørdags morgenen. Svellnosbreen rundt er ingen småtur, og det gjelder å utnytte dagen. Jeg skulle være "guide" for to kamerater fra jobben, Arne og Rune. Vi la avgårde med godt lastede dagstursekker. Svellnosbreen rundt innebærer minimum 2 rapeller og et kort valgrfritt klatreparti opp til Ymmelstind, så tau og klatreutstyr var med. I tillegg hadde vi med to klatreøkser for å evt. ha noe i bakhånd hvis snøbakkene opp til Tverråtindan skulle være isete.


Arne fotograferer motiver innover Svellnosbreen. Det "verdenskjente" brefallet "Eventyrisen" i bakgrunnen.

I motsetning til turen i fjor gikk partiet opp til første delen av Tverråtind-ryggen problemfritt. Snøforholdene var mye bedre i år. Været var grått, men det var opphold og etter vår mening flott turvær. Sikten var også god hele dagen, så turens "debutanter" fikk et godt inntrykk av de storslagne omgivelsene i akkurat dette området.

Turens hardeste etappe er stigningen opp til Midtre Tverråtind. Like etter toppen av Midtre Tverråtind møter man turens første rapell. En rapell på 15-20 meter.

Da vi var kommet oss greit bort til Store Tverråtind hadde jeg et ønske om å ta en avstikker ned til Svellnosbreahesten. Dette på grunn av at jeg ikke hadde tatt avstikkeren på rundturen i fjor, og dermed ikke fått med denne "slengeren" i "2000-meter" samlingen.


Rune er første mann ut på turens første rapell ned fra Midtre Tverråtind.

Arne og Rune fortsatte bortover den planlagte ruta. Dvs. på ryggen rundt breen. Jeg tok "snarveien" ned til Svellnosbreahesten via steinrøysa i nordhellingen på Store Tverråtind. Steinrøysa var løs. Det merket jeg fort, men jeg fortsatte ufortrødent videre i tilnærmet samme tempo. Plutselig begynte jeg å skli med den høyre foten. Det var den som var vendt utover. Ved lignende situasjoner i steinrøyser tidligere har det som oftest bare sklidd noen centimeter. Nå utartet utsklidningen seg til noe helt annet. Jeg satt nemlig fast med venstrefoten! I løpet av noen tideler var jeg på god vei med hodet først nedover steinrøysa. Jeg skled et par meter før jeg stoppet brått ved at hodet stoppet i en stein.


Oppstigningen til Store Tverråtind.

Lukten av "svidd" stein hang i lufta, samtidig som pulsen hadde steget til maksimalt nivå. Det var tydelig at dette var en langt kraftigere smell enn bare et "vanlig" fall. Jeg lå kanskje der et helt sekund før jeg oppdaget at jeg hadde løst ut en stein som av alle ting kom etter meg! Det var ikke tid til å reagere, men jeg fikk så vidt vridd meg noen centimeter før steinen traff meg. Først over leggen før den datt videre over hofta for så å forsvinne videre nedover i steinrøya. Jeg følte meg ganske mørbanket, men var samtidig veldig interessert i å sjekke om alt var i orden. Var noe brukket? Blødde jeg kraftig? Jeg reiste meg sakte opp. Pulsen var kraftig. Jeg har faktisk aldri følt så sterk puls, selv om hjertet har dunket rimelig bra i konkurranser da jeg var aktiv orienteringsløper. Pulsen var så sterk at jeg følte meg skikkelig kvalm. Jeg måtte sette meg ned.


Utsikt mot Skarstind, Ymmelstind og Storgjuvtinden fra Store Tverråtind.

Arne og Rune hadde hørt de rungende steinsprangene, og ropte nedover: Even, er alt i orden?! Jeg fikk omsider summet meg, og svarte tilbake; JA! Et lite paradoks at jeg svarte ja egentlig, men tross alt følte jeg meg ganske okey. Hendene følte febrilsk rundt på kroppen for å sjekke hvordan det stod til. Det var heldigvis et oppløftende resultat. Jeg klarte å stå oppreist uten de store smertene. Dvs. at ingen ting essensielt var brukket. Bra! Jeg blødde litt fra et kutt i panna, men ikke mer enn at det gikk an å bandasjere med en "Buff". Bra nummer to. Jeg hadde tross alt vært utrolig heldig, Hva om jeg hadde gått alene, og blitt liggende her inne med ett eller kanskje flere beinbrudd?


Svellnosbreahesten sett fra Store Tverråtind. Vesle og "Store" Galdhøpiggen bak. Keilhaus topp og Svellnose til høyre.

Midt oppi det hele kom det plutselig et Legehelikopter flygenes forbi Galdhøpiggen. "Helsike", tenkte jeg. Er det noen som har stått med kikkert på toppen av Galdhøpiggen og ringt etter nødhjelp? Det hadde vært toppen av alt. En redningsaksjon for dette hadde vært utrolig flaut. Helikopteret hadde heldigvis ikke tenkt å lande på Svellnosbreen, men svingte rundt og forsvant etter vært i horisonten.

Jeg stabret meg ned de siste metrene av steinrøysa, og ned på snøen. Snøen var til god hjelp. Det mørbankede beinet som hadde blitt truffet av steinen fungerte mye bedre i snø, enn på stein. Ganske ør, men målbevist for å fortsette avstikkeren til Svellnosbreahesten satte jeg kursen videre nedover. Det gikk ikke veldig fort bortover steinene opp til toppen, men til slutt stod jeg på toppen av nok en 2000-meter. Svellnosbreahesten er etter dette en av de 2000-meterne jeg har slitt mest for i løpet av "tinderanglekarrieren".

Tilbake mot vestenden av Svellnosbreen måtte jeg for å få opprettet kontakt med Arne og Rune. De visste jo ingen ting om hvordan det gikk eller hva som egentlig hadde skjedd ned fra Store Tverråtind. I snøen bortover mot fast fjell i enden av breen ble formen gradvis bedre. Jeg hadde så smått begynt å komme meg etter sjokket. Arne og Rune satt og ventet, klar med en kopp kaffe. Kaffe kurerer gruff heter det, men kunne det virkelig kurere meg for denne smellen?


Bandasjering og plastring etter fallet i steinrøysa (foto: Arne Budal)

Jeg klarte ikke helt å slå meg til ro. Formen gikk stadig opp og ned, men jeg bestemte meg for å fortsette. Jeg følte meg ikke så aller værst tatt omstendelighetene i betraktning. Det bar videre i retning Ymmelstind, og det korte klatrepartiet til venstre for en hammer på omlag 20 meter. Jeg skulle lede an. Det var jo tross alt jeg som var "guiden" på turen. De to andre sa ingen ting, men de var nok lettere skeptisk til "guiden" der han framsto som lettere forslått, teipet venstre hånd, og et lite bevegelig venstre bein. Hvordan skulle dette gå må de antagelig ha tenkt? Jeg forstod tydeligvis alvoret, og kroppen mobiliserte seg automatisk og formen steg flere hakk. Klatringen gikk faktisk veldig greit, og skadene kjente jeg lite til.

Jeg fikk sikret opp de to andre som samtidig var strålende fornøyd med et av turens høydepunkt. Nokså luftig klatring ut mot Ymmelstind sin vestvegg. Det ble tid for en kort matbit på toppen, men matlysten var heller lunken. Formen sank lavere for hvert minutt. Vi pakket sammen klatreutstyret, og la i vei videre opp til Ymmelstinden og Storgjuvtind. Den lille matpausen gjorde ikke akkurat ting lettere. Kroppen ble enda mer stiv enn før, og jeg var ikke særlig bevegelig i klyvepartiene videre mot toppen. Jeg følte meg kort sagt dårlig. Opp til Storgjuvtind holdt vi ut mot høyre, og jeg var fast bestemt på å ikke gå oppom toppen. Jeg orket rett og slett ikke, og jeg ville prøve å spare mest mulig krefter til tilbaketuren. Det var langt igjen til Spiterstulen. Av en eller annen grunn kom jeg meg likevel opp på toppen, men vi satte straks kursen mot rapellen i enden av Storgjuvstind østrygg. Ved rapellfestet følte jeg meg på et lavmål. Jeg var kvalm og svimmel. Arne rapellerte først ned den 30 meter lange rapellen. Jeg fortsatte som andre mann.


30 meters rapell ned fra østryggen på Storgjuvtind (foto: Arne Budal).

Nede i bunnen av rapellen bestemte jeg meg for at å gå videre mot Galdhøpiggen ikke ville være spesielt lurt. Vi hadde forsåvidt kommet altfor langt allerede. Det ble besluttet å returnere ned fjellsiden mot Svellnosbreen. Steinura ned til breen var et ork. Den forslåtte kroppen var ikke særlig glad i løse steiner, og hver eneste meter tok mange sekunder. Omsider stod vi nede på breen. Vi hadde ikke med mye breutstyr, men i tillegg til tau og seler hadde vi med to klatrøkser. Vi bandt oss inn med god avstand, og satset på gode snøforhold på veien ned mot sadelen under Svellnose.

Svellnosbreen ble forsert uten problemer og etter ganske kort tid stod vi på nytt med "fast grunn" under føttene. Nå var vi kommet oss i bunn av bakken opp mot sadelen på ryggen ned fra Svellnose. Jeg begynte å bli sliten, men var fast bestemt på å komme meg ned uten de store pausene. Jeg ville så raskt som mulig bli ferdig med "piningen". Heldigvis var det relativt tidlig på sesongen slik at det lå mange snørenner igjen i bakkene ned mot Spiterstulen. Dette var utrolig deilig siden den forslåtte leggen gjorde skikkelig vondt der det kun var stein som underlag.


Den forslåtte leggen "dagen derpå". Hevelsen er fortsatt stor.

Ved Spiterstulen hadde tilfeldigvis Norsk Folkehjelp en liten teltleir, så jeg gikk innom der for å få en høyst nødvendig medisinsk konsultasjon. Jeg brettet opp buksa slik at leggen kom til syne. Dette var første gang jeg hadde sett på leggen med mine egne øyne etter at den hadde hovnet opp etter fallet. Det var litt av en forandring fra normalen! Størrelsen på leggen var omlag dobbelt så tjukk som vanlig. Jeg fikk en kompressbandasje og noen Ibux som jeg tok så fort jeg kunne, og en motiverende beskjed om at dette kom til å gjøre vondt en god stund frem i tid... Ai, ai som om jeg ikke hadde skjønt det før nå... Jeg vil rette en stor takk til folkene hos Norsk Folkehjelp med både kompressbandasje og Ibux. Det var til stor hjelp.

Resten av dagen ble brukt til å ligge mest mulig rett ut. Jeg var ikke til mye hjelp med matlagingen på kvelden. Arne tilbredte en kjempegod kyllinggryte med dertilhørende vin ,og ikke minst en liten Brimi-dram. Dram'en sammen med noen flere smertestillende i løpet av kvelden gjorde nesten at smerten i leggen forsvant.


Klatring på "Sopppen" i Lom.

Dagen etter var jeg mindre mobil. Planen var i utgangspunktet en ny tur, men dette var selvfølgelig uaktuelt for min egen del. De to andre syntes også at gårsdagens strabaser satt såpass godt i at noen langt roligere aktiviteter var en god erstatning. Klatring på "Soppen" i Lom ble valgt. Selv om det "mot normalt" kom noen regndrypp i Lom denne søndagen hadde vi en fin dag på "Soppen". Jeg ble såpass ivrig at jeg kom meg opp en 6- rute selv med vonde fingre og stivt bein. Klatringen gikk overraskende bra. Leggen var ikke så vond som forventet. Godt fornøyd hadde jeg et lite håp om en kortere rekonvalisensperiode enn fryktet, men det skulle etter hvert vise seg at dette tok like lang tid å lege som jeg trodde på forhånd. Det ble noen uker på smertestillende, og spesielt bilkjøring ble vanskelig og vondt i ukene som fulgte. Nå som dette grundig omtalte fallet har kommet litt på avstand må jeg gjenta at det som oftest går veldig bra når uhellet først er ute, selv om omstendelighetene kanskje skulle tilsi noe annet. Jeg var rett og slett griseheldig. Denne turen kommer jeg forhåpentligvis til å huske i lang lang tid, og et stort bidrag i min personlige sekk som jeg velger å kalle "fjell-erfaring".

Se under "relaterte artikler" for en mer utfyllende turbeskrivelse av "Svellnosbreen rundt".

Kart:
  • Turkart "Jotunheimen Vest" 1: 50 000



Kart med rute [Fullversjon]


  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved

 
Neste >
© 2017 ifriluft.net
Joomla! is Free Software released under the GNU/GPL License.