Startside arrow Ekspedisjoner arrow Aconcagua 07 arrow Reisebrev nr 16: Til topps
Reisebrev nr 16: Til topps Skriv ut E-post
Skrevet av Even Lillemo-Thorud Monday 15. January 2007
Det siste reisebrevet fra ekspedisjonen og Kristian David Smogeli. I denne artikkelen forteller han om sine opplevelse på toppdagen og hvordan de kom seg ut av nasjonalparken og ned til havsnivå i Chile.

I dag ringte klokka i teltet 04:00. Litt vind utenfor og rundt -20 grader, dvs litt varmt til å være på Berlin (5930 moh). Are satte igang med smelting av snø for å drikke mest mulig før vi går. Resten av vannet har ligget i soveposen i natt for ikke å fryse. Jeg overnattet i to stilongs og tre lag på overkroppen i natt for å spare tid på påkledning på morgenen.

Godt med klær....

Planen var å ga kl 05:30 og vi var det siste laget som gikk kl 05:37. På meg hadde jeg tre lag superundertoy, fleecegenser, fleecjakke, goretexjakke, dunjakke, to luer, goggles, hals, ullvotter, vindvotter, to stilongser, fleecebukse, goretexbukse, et par tykke ullsokker på innsiden av skoen og et par ullsokker mellom skoen og gamasjene. I sekken hadde vi stegjern, varmt vann, vindsekk og sovepose for nødbruk på laget. Det var mørkt og kaldt da vi gikk, og det tok et par timer før solen sto opp. Pa veien passerte vi andre på vei mot toppen.

Skyggen av Aconcagua

Like for solen stakk frem, kunne vi se skyggen av Aconcagua i horisonten, et fantastisk fenomen. Vi holdt et godt tempo og det var ikke mer enn maks en times avstand mellom første og siste person, dvs at vi hadde synlig kontakt siden vi gikk utrolig sakte.

Høyden ble bare mer og mer merkbar oppover og det var tungt å løfte beina. Dersom jeg f.eks gikk fem raske skritt, måtte jeg stoppe opp å hyperventilere og det tok tid før jeg kunne begynne å gå igjen. Pulsen var høy selv om jeg brukte minimalt med krefter. Det var utrolig godt å sette seg ned.

Det verste partiet værmessig var windycorner, der var det skygge og mye, mye vind. Etter dette partiet kom vi til et bratt område med sol og le for vinden, og dette førte oss helt opp til toppen. De siste 200 meterne før toppen var helt utrolig tunge. For nesten hvert skritt måtte jeg stoppe opp og trekke pusten skikkelig og dersom jeg stoppet for lenge før jeg fortsatte igjen, fikk jeg melkesyre i beina. Steinene var løse og det var lett å utløse et lite steinras. Jo slapp heldig unna en gang.

På toppen!

Vi brukte sikkert 30 minutter på det vi normalt ville ha brukt 30 sekunder på ved havoverflaten. Det gikk utrolig sakte opp siste skrenten til toppen, men følelsen av å nå toppen var utrolig. Glede og utmattelse på en gang. De første ankom toppen kl 13:07. Vi brukte kortere tid enn planlagt, dvs 6 timer og 37 minutter. Tilsammen var vi 16 av 17 som nådde toppen, noe som er over all forventing da bare 30% normalt når toppen. Vi var faktisk 16 på toppen samtidig!

På turen har vi spilt en runde Svarteper på hver nye høyde og vi har fleipet om hvem som skulle bli “verdens høyeste Svarteper”, sà vi hadde med en kortstopp på toppen. Så dersom noen lurer på hvem som er “verdens høyeste Svarteper”, så er Gaute navnet. Ellers soset vi litt svimmel rundt, hoppet litt, lå slengt rundt omkring og slappet av for vi tuslet nedover igjen. Det ble over en time på toppen. Noe lengre enn dette var kanskje ikke nødvendig for det tar veldig på kroppen.

Noen ble litt kvalm på vei nedover, men etter litt oppkast og noen medisiner, var vi alle trygt nede igjen. Selv merket jeg noe hodepine på vei ned, men dette ble straks bedre bare vi kom langt nok ned.

Tungt nedover også

Turen nedover var nesten like tung, men det gikk fortere og de første var nede i Berlin igjen rundt kl 16. Der pakket vi utstyr, telt og annet og gikk videre til Nido og tok med utstyr videre til Canada og deretter helt til Basecamp. Her hadde vi et stort telt klart til overnatting (forskningsteltet vårt, Valhall).

Noen av oss sov under åpen himmel og det var en fantastisk stjernehimmel, har sjelden sovet bedre. Tidlig neste morgen 8. januar pakket vi klart til mulldyrene og pakket en egen sekk med det vi trengte de neste par dagene og småjogget ut av nasjonalparken (20-30 km). Etter 5 timer, noen gnagsàr, ankelsår, blodblemmer og slitne kropper, ble vi hentet og kjørt bort fra nasjonalparken og tilbake til sivilisasjonen.

Nå sitter jeg på kysten av Chile i en by som heter Vina del mar. Vi har brukt et par dager pa stranden i sola og dette blir en fin avslutning på et fantastisk eventyr!

07.01/Kristian David Smogeli

Sakset fra nrk.no




  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved

 
Neste >

Norsk H. Ekspedisjon 2007

Bakgrunn:



10 medisinerstudenter fra Det Medisinske Fakultet ved NTNU i Trondheim
og 7 andre "ordinære" ekspedisjonsdeltakere dro i desember 2006 til Andesfjellene for å gjennomføre ulike forskningsprosjekter innen høydemedisin. Gruppen bestod av både ferske og mer erfarne forskere. De ville gjennomføre ulike eksperiment på sin vei opp mot fjellet Aconcagua. Det høyeste fjellet i verden utenfor Himalaya. Forskningsresultatene vil inngå i både hovedoppgaver og videre forskning og vil bli publisert i ulike internasjonale tidsskrift.

I et historisk perspektiv har dette vært en av de største ekspedisjonene gjennomført i norsk høydemedisinsk forskning!

Søndag 8. januar 2007 stod 16 av 17 på toppen!

Aconcagua

Litt tall og fakta:



Høyde: 6962 moh (høyeste fjell utenfor Himalaya)

Land: Argentina

Førstebestigning: Edward Fitzgerald

Vanligste rute til topps: Normal route (ikke teknisk rute)

Bilde av ruta

Mer fakta:
© 2017 ifriluft.net
Joomla! is Free Software released under the GNU/GPL License.