Har nådd toppen! Skriv ut E-post
Skrevet av Even Lillemo-Thorud Sunday 14. January 2007
Bjørn Hoftun Farbu publiserte fredag 12.januar en lengre artikkel om toppdagen på Dagbladet sine nettsider. I likhet med den forrige rapporten på Magasinet sin nettside er denne en fyldigere beskrivelse av hva som skjedde dagene før toppstøtet og på selve toppdagen.
Fra Dagbladet.no:


PÅ TOPPEN: Bak fra venstre: Kristian David Smogeli, Sigrid Parmann, Ola Berger, Gaute Løset, Are Løset, Alexander Frodahl, Steffen Hallsteinsen, Bjørn Farbu, Martin Skrove, Bård Indredavik og Astrid Lunde.

MEDISINSTUDENTENE
som er i Sør-Amerika for å studere høydesyke, har endelig nådd toppen av Aconcagua. Gjentatte ganger har de opplevd å bli syke, men stort sett har det dreid seg om diverse mageproblemer, ikke høydesyke i alvorlig form.
Internett-tilgangen i de høye fjellene er ikke spesielt god, men nå har vi omsider fått den siste rapporten fra ekspedisjonen, som langt på vei har lykkes i målene de satte seg.

Her er rapporten til ekspedisjonen, fra den siste oppstigningen. For litt under en uke siden nådde deltagerne det høyeste punktet: 6962 meter over havet:

«RAPPORT FRA ACONCAGUA, 8. januar 2006

DET ER 8. januar og vi har returnert til Base Camp. Den 7.1 2007, klokka 12.28, nådde de første deltagerene av Norsk Høydemedisinsk Ekspedisjon 2007 toppen av Aconcagua. 6962 meter over havet. I løpet av noen minutter var alle samlet på toppen.

SOM JEG nevnte sist hadde vi litt problemer i Plaza de Mulas (base camp). Aggregatet lot seg ikke fikse og gjorde forskningen i base camp litt mer komplisert. Problemet var likevel å få gjennomført deler av forskningen på neste høyde, Camp Canada 5000 moh. Her var det ingen fasiliteter, og et aggregat som virket var nødvendig. Det så først ut til å løse seg. Etter en uke med forsøk i campen, begynte vi å bli kjent med innbyggerne. Vi fikk til slutt låne aggregatet til en Argentinsk kunstner, Miguel Doura. På Canada sluttet også dette aggregatet å virke etter bare 20 minutter. Problemet denne gang var en dyse som ikke taklet høyden. Den virket utmerket, også etterpå, i Plaza de Mulas, men på 5000 m ville det bare ikke.

ALL FORSKNINGEN var likevel ikke avhengig av aggregat og vi fikk samlet mye data også på denne høyden.

MAGEPROBLEMENE ordnet seg etter et par dager. Da flere fortsatte å ha løs mage i flere dager, begynte vi å lete etter en annen årsak enn julebiffen. Løsningen ble å filtrere alt vann gjennom et keramikkfilter. Filteret samler opp alle partikler og mineraler i vannet. For sikkerhets skyld brukte vi også rensetabletter. Etter vi gjennomførte dette forsvant nesten mageproblemene. Heldigvis.

EN ALVORLIG hendelse som var en vekker for hele ekspedisjonen, skjedde allerede den dagen vi forlot base camp. I høyden er det en gylden regel å ikke anstrenge seg. Det er ikke bra å løfte for tungt eller å gå for fort. En av oss som hadde vært i base camp lengst hadde en oksygenmetning på 95 prosent dagen vi skulle gå videre. Dette er en høy verdi på 4300 moh. Han følte seg også i kjempeform. På vei opp til 5000 m hadde alle tunge sekker med utstyr for den neste uka. Han ble ivrig og gikk i vei oppover den bratte bakken. Etter ankomst i den nye leiren, ble han slappere og slappere. Han klarte ikke å spise, og utpå kvelden kastet han opp. Da han var enda verre neste morgen var det bare en ting å gjøre, komme seg lengst mulig ned.

DETTE BLE en vekker for alle sammen. Alle trodde han var den siste som kunne bli høydesyk. Denne hendelsen viser hvor viktig det er å ta det med ro i høyden. Kroppen arbeider allerede på høygir og det skal lite til for å komme ut av balanse. Det viste seg imidlertid i ettertid at det ikke var høydesyke, men en mageinfeksjon som var årsaken. En slik mageinfeksjon ville kroppen under normale omstendigheter takle på egenhånd. Men i denne høyden og etter en slik oppstigning er kroppen så langt nede at det eneste fornuftige er å komme seg ned i lavlandet.

OPPSTIGNINGEN videre gikk etter planen. Vi brukte to netter på Canada og to netter på Camp Nido de Condores som er 5500 moh. Hele tiden hadde vi kjempevær. Siste kvelden på Nido kom det meldinger om dårligere vær de neste dagene. Diskusjonen ble om vi skulle kjøre som planlagt den 8. eller framskynde toppdagen til dagen før. Ulempen med det siste alternativet var at vi kom til å være dårligere akklimatisert og det kom til å bli en tyngre å gå på toppen. Til tross for dette var vi nok bedre akklimatisert enn de fleste på dette fjellet. På grunn av værutsiktene valgte vi å gå tidligere.

OM ETTERMIDDAGEN den 6. gikk vi opp til Camp Berlin, 5930 meter over havet. Kvelden gikk med på smelte vann og andre forberedelser. Berlin er kjent for sterke vinder. Dette sammen med værmeldingen gjorde at vi var usikre på om det ble toppdag helt fram til morgenen. Klokken 05.30 begynte vi på de siste 1000 høydemeterne til toppen. Den første timen var det vindstille og en nydelig soloppgang over Chile og Argentina. Etter hvert begynte det å blåse og vindstyrken var på det meste 15 m/s. Temperaturen var rundt 20 minus.

FOR LITEN tid til akklimatisering gjorde at de siste hundre høydemeterne ble vanvittig tunge. Oksygentrykket på nesten 7000 meter er veldig lavt, og det er ikke mye oksygen som rekker å gå over fra luft til blod i lungene. Det blir å gå et par skritt og så henge på stavene og ta seg inn igjen, før en igjen går et par skritt. Oksygenmetningen på toppen lå rundt 50 prosent! Nesten oppe på toppen roet vinden seg noe, og alle 16 fikk en fantastisk utsikt over Andesfjellene. Det var verdt slitet.

TIL TROSS for problemer med aggregatet og denne mageinfeksjonen, anser vi ekspedisjonen for å være en suksess. Det viste seg at vi sammen klarte å løse de problemene vi møtte underveis. Vi har hentet inn masse data og erfaring og det blir spennende og se resultatene fra forskningen når vi kommer tilbake til Trondheim. Forhåpentligvis finner vi noe nytt og viktig om høydesyke. I tillegg har vi fått enda mer kunnskap om denne tilstanden som få vet mer om enn at den opptrer i høyden. Vi finner det svært overraskende at så mange på fjellet kan veldig lite om høydesyke og akklimatisering generelt.

Skrevet av Bjørn Hoftun Farbu, 8 januar

Sakset fra Dagbladet.no (Alle bilder er hentet fra samme artikkel.)





  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved

 
< Forrige   Neste >

Norsk H. Ekspedisjon 2007

Bakgrunn:



10 medisinerstudenter fra Det Medisinske Fakultet ved NTNU i Trondheim
og 7 andre "ordinære" ekspedisjonsdeltakere dro i desember 2006 til Andesfjellene for å gjennomføre ulike forskningsprosjekter innen høydemedisin. Gruppen bestod av både ferske og mer erfarne forskere. De ville gjennomføre ulike eksperiment på sin vei opp mot fjellet Aconcagua. Det høyeste fjellet i verden utenfor Himalaya. Forskningsresultatene vil inngå i både hovedoppgaver og videre forskning og vil bli publisert i ulike internasjonale tidsskrift.

I et historisk perspektiv har dette vært en av de største ekspedisjonene gjennomført i norsk høydemedisinsk forskning!

Søndag 8. januar 2007 stod 16 av 17 på toppen!

Aconcagua

Litt tall og fakta:



Høyde: 6962 moh (høyeste fjell utenfor Himalaya)

Land: Argentina

Førstebestigning: Edward Fitzgerald

Vanligste rute til topps: Normal route (ikke teknisk rute)

Bilde av ruta

Mer fakta:
© 2017 ifriluft.net
Joomla! is Free Software released under the GNU/GPL License.