Litt før klokken 02:00 stod vi klare ferdig innbundet i taulaget. Vi var klare for den siste etappen opp til toppen av Mont Blanc. Det var kaldt, stjerneklart og i sør skinte månen slik at det ble en trolsk stemning over det hele. Vi var 5 stykker i taulaget. 4 ut av 5 kom seg opp på toppen. Dette skulle bli en lang dag med sterke opplevelser både høyt oppe og langt nede på skalaen. Det tok nesten et helt døgn før de 4 som nådde toppen kunne slå seg til ro nede i Chamonix. Vi bandt oss inn i et 5 manns taulag. Marius ledet an bortover snøryggen som ender i den lange bre/snø-bakken opp til Dome de Gouter. Månen skinte klart, men det kom inn en sur vindt fra høyre bortover ryggen som pisket opp kald snø rett i ansiktet. Tilfeldigvis var vi først i løypa denne natten, og når vi var kommet et stykke opp i bakken mot Dome de Gouter var det en lang lang rekke med lys som fulgte etter oss. Et helt spesielt syn.
Vi har bundet oss inn i taulaget og er klare for toppstøt litt før kl 02:00.
Det gikk i et rolig tempo sikk-sakk oppover bakken. Vi holdt et jevnt tempo, og tok ikke mange pauser på veien. Ole Magnus informerte etter en tid at vi hadde passert 4000 meter. Nesten samtidig følte jeg at jeg ikke var helt 100%. Det var noe som var galt, men kunne det være symptomer på høydesyke allerede nå? Jeg hadde jo følt meg så fin på 3800 moh i går. Jeg hadde et håp om at det var dry-tech'en til frokost som gjorde meg kvalm.
Vi fortsatte oppover, men formen ble ikke merkbart mye bedre. Det gikk riktig nok litt opp og ned, men tendensen var uheldigvis mer synkende enn økende. Når vi rundet til venstre for Dome de Gouter tok vi en teknisk stopp der vi tok på dunjakkene. Det var en kald vind her oppe på rundt 4250 moh. Kvalmen var mer fremtredende nå, men jeg bestemte meg for å prøve et stykke til. Nå var det tross alt nedover og flatt et lite stykke fram til foten av toppryggen på Mont Blanc. På det flate partiet begynte vi å bli tatt igjen av raskere taulag som hadde startet bak oss .
Toppryggen og toppkronen til Mont Blanc sett fra den lille bakken ned fra Dome de Gouter. Vallot hytta på 4362 moh sees på toppen av den første bakken.
I og med at jeg ikke var helt i toppform fikk jeg ikke tatt så mange bilder fra de spesielle timene under soloppgangen. Soloppgangen så høyt til fjells er et helt spesielt syn. Fargene skifter i sterke farger fra blå, via rød og oransje til mer gulaktige farger lenger ute på morgenkvisten. Det er en ubeskrivelig opplevelse som anbefales på det sterkeste. Da med et lite forbehold mot at man ikke blir høydesyk. Opplevelsene dempes litt av akkurat det må jeg innrømme...
En må snu
I den første bakken opp til Vallot begynte jeg virkelig å skjønne at jeg ikke ville klare å komme opp på toppen. Symptomene på høydesyke var krystallklare. Kvalmne og ekstrem slapphett som følge av dette. Den "vanlige" hodepinen var for min del helt fraværende, og jeg var nesten litt fortvilet over at jeg ikke hadde fått hodepine istedenfor kvalme. Etter mange stopp klarte vi å komme oss opp til hytta på Vallot.
Vi gikk inn i "blikkskuret". Inne i hytta var det stinn brakke. Vallot-hytta er ment som en nødhytte som ikke skal brukes til overnatting. Likevel var det selvfølgelig en god gjeng med klatrere som hadde tatt beslag på ca. halve hytta til overnatting. Vanvittig unødvendig og ikke minst svært irriterende for meg som trengte et sted og sette meg ned. Det var ikke så lett å finne i dette kaoset. Det tok en god stund før jeg fikk satt meg ned. Jeg følte meg ikke bra, men det gikk tross alt litt bedre her inne på hytta. Kvalmen ble ikke noe særlig bedre, og det var flere ganger jeg trodde jeg skulle spy der jeg satt midt i folkemengden. Kvalmen ble ikke noe bedre av at det var noen som absolutt skulle ta seg en blås. Røyking er ikke bra, og i hverfall ikke i denne høyden.. Vel, de om det, men det var hensynsløst med søt tobakkslukt ovenfor oss som ikke akkurat var helt i vater fra før.
Jeg gav beskjed til de andre at jeg måte komme meg ned. Avtalen var dermed at min partner skulle følge meg ned. Dette var avtalt på forhånd
Introduction Male erectile dysfunction (ED) has been defined as the inability to attain and/or maintain penile erection sufficient for satisfactory sexual performance as part of the overall process of male sexual function (NIH Consensus Conference, 1993). viagra kaufen 43mg/kg body weight of Sildenafil citrate..
long-standing partner viagra without prescription regardless of the underlying aetiology of the ED, the.
2 Kidney tissue The control sections of the kidneys showed normal histological features.fibrosis, curvatures). cialis prescription.
Aiguille du Gouter sett fra nedstigningen fra Dome du Gouter
Ruta over Dome du Gouter er ikke den mest risikable ruta, så det kan jo på en måte forsvares at jeg gikk alene nedover. Det er en tydlig snø-sti hele veien, og det er relativt tykt av folk på ruta til nesten til enhver tid. Likevel var det ingen optimal løsning, og det hadde vært mye tryggere og ikke minst etter planen hvis Marius hadde vært med meg ned. Jeg kom meg trygt ned og formen bedret seg gradvis. Jeg hadde en særdeles tom følelse på veien ned. Hovedmålet med denne turen var ikke å nå toppen, men å få erfaring med høyde. Likevel hadde det selvfølgelig vært usedvanlig artig å klare og komme seg helt opp på 4800 moh. En opplevelse som virkelig hadde satt prikken over i-en. Det var selvfølgelig ekstra tungt når det bare var jeg som ble dårlig og måtte returnere. Jeg følte en viss urettferdighet der jeg tok de tunge skrittene ned mot Gouter-hytta. Mont Blanc hadde surret i bakhodet i over et halvt år, og nå var alt over. Da jeg kom ned til toppryggen på Aiguille du Gouter satt jeg meg ned og så rett fram i rundt en halv time. Det var mange skuffede og tunge tanker som skulle bearbeides.
Skuffelsen
Da jeg satt der og så ned på tåka som hang langt der nede i dalen over Chamonix, streifet tankene over om jeg hadde presset meg nok. Hvor går grensen? Hadde jeg vært i nærheten av den? I ettertid er dette selvfølgelig umulig å si noe om. Hvis man når grensen har man høyst sannsynlig allerede tippet over i gal retning og det kan få alvorlige og ofte katastrofale utfall. Man er helt nødt til å gi seg litt før, enn litt for sent. Jeg presset meg oppover 200 høydemetre og det holdt. Jeg ville ikke bli så dårlig at jeg trigget helikoptertransport ned fra fjellet. Jeg får heller sitere en meritert norsk fjellklatrer og polfarer: "Jeg er mest stolt av de gangene jeg har snudd i tide". Dette er en viktig egenskap, og den egenskapen er muligens mer fremtredende hos oss nordmenn enn klatrere fra andre land. Redningshelikopteret trafikerte hyppig til og fra Gouter-hytta denne dagen. Det er tross alt bare et fjell det er snakk om, og hvis jeg har lyst (noe som sikkert ikke er umulig..) kan jeg ta turen tilbake for et nytt forsøk. Nå har jeg ihvertfall sjansen. Erfaringer fra turer i høyden har jeg i hvertfall tatt med meg.
Utsikt ned mot Chamonix (under tåka) og mot Aiguille du Midi fra Aiguille du Gouter
Tilbake på Refuge de Gouter la jeg meg ned på senga i anekset for en liten stund. Jeg var helt alene. Etter en tid ble jeg imidlertid kastet ut p.g.a. rydding og vask. Jeg ventet i flere timer. Tida gikk sakte, og litt av kvalmen ble ikke helt borte. Det var tydelig at jeg måtte lenger ned for å finne å bli helt kvitt symptomene. Problemet var kun det at jeg ikke ville gå ned til Tette Rousse alene. Det var tross alt det mest utsatte punktet på hele ruta. Etter hvert begynte folk å komme tilbake, og jeg øynet et håp om å koble meg opp med noen som skulle videre nedover. Jeg klarte det til slutt med en 3'er gruppe med nordmenn. Det var svært hyggelige folk som hadde vært på toppen. Klokken var 1145 da vi startet på etappen nedover Grand Couloir. Lettelsen var stor over å endelig komme seg ned i mer levelige høyder.
Det gikk raskt nedover, og det tok ikke lang tid før formen var helt ok. Jeg var tydeligvis godt avklimatisert for en høyde rundt 3700-3600 moh. Vi gikk usikret nedover, noe som jeg tror var en helt grei vurdering . Vi kjørte i hvertfall ikke den alpine stilen med å binde seg inn tau uten noen som helst form for annen sikring. Hvis en faller så faller alle...
Da jeg kom ned til Tette Rousse stod Jomar og ventet med Cola og sjokolade. Han hadde tatt seg opp hit fra Chamonix i løpet av dagen. Det var hyggelig samtidig som det var veldig deilig å føle seg opplagt igjen, og gleden av dette overskygget skuffelsen over å ikke ha kommet på toppen for en periode.
Jomar nesten nede ved hytta på Rognes. Aiguille du Gouter bak.
Jeg var mest klar for å komme meg ned fra fjellet. Det hadde blitt så som så med mat i løpet av denne dagen, men p.g.a skuffelsen over å ikke komme på toppen fikk jeg nye krefter. Jomar la ut cola og sjokolade til de 4 andre som de kunne plukke opp når de kom ned til Tette Rousse. Vi gikk nedover i raskt tempo. Det ble kun et stopp på toglinja mellom Nid d l'Aigle og Col du Mt Lachat. Vi nådde gondolen ved la Chalette i god tid før den siste banen. Det var godt å være nede. Nå var det bare å vente så lenge vi kunne på de fire andre topp-gutta, men vi tvilte stort på om de kunne klare å komme seg ned i tide. I ettertid skulle dette vise seg å være en vurdering som ikke akkurat var overdrevet...
1000 høydemetre opp, 3800 høydemetre ned
I mens Jomar og jeg slappet av i sola på la Chalette og senere på gondelen ned til les Houches var turen til de 4 som hadde vært på toppen langt fra over . Trond, Øystein, Ole og Marius fikk også etter hvert sterke symptomer på høydesyke, og formen var langt fra på topp når de kom ned til Gouter-hytta. Dette var forøvrig like etter at jeg hadde startet returen ned Grand Couloir. For eksempel ble Trond svært kvalm og spydde, mens Marius så svært tåkete. De tok en times pause for å komme seg litt på Gouter før de fortsatte nedover.
De rakk som tidligere nevnt ikke den siste gondolen, og bestemte seg derfor for å fortsette ned de siste 1000 høydemeterne til les Houches til fots. Det var forståelig nok mer fristende å komme seg ned i leiligheten i Chamonox enn å tilbringe en ekstra natt oppe i fjellet, men det innebar en nedstigning på utrolige 3800 høydemetre på en dag!
"Topp-gutta" er tilbake i Chamonix etter nesten 24 timer på tur. Glade og fornøyde med dagen og for et måltid med "kraftfor".
Jomar og jeg satt inne i leiligheten i Chamonix og var litt urolige p.g.a at det var lenge siden siste livstegn fra de 4 andre. Tiden gikk og mørket seg på. Langt ute på kvelden kom det en telefon fra gutta som endelig hadde klart å kommet seg ned til les Houches, men de manglet transport. Jomar ble bedt om å skaffe en taxi.. Dette var lettere sagt enn gjort. Øystein & co ordnet istedenfor etter hvert opp på egenhånd. En hjelpsom lokal franskmann sa seg villig til å kjøre de tilbake til Chamonix. Klokka var litt før midnatt når 4 fornøyde fjellklatrere kastet seg inn døra i leiligheten vår i Chamonix Süd. "Logistikk-sjef" Jomar handlet inn 4 store hamburgere for litt "kraftfor" før det bar rett til køys. En innholds- og opplevelsesrikt døgn var unnagjort. 4 av 5 kom (Jomar utelatt) opp på toppen.
Panoramabilde over Mont Blanc massivet fra Mont Bernier [Fullversjon]
)){kind=link}
Kart:
- "Mini Carte De Randonnèe Mont Blanc" 1: 25 000 (Institut Geographique National)
Nyttige opplysninger:
- Det koster ca 25 € per natt for å overnatte på fjellhyttene på Tette Rousse og Gouter. Rabatt for de som er 25 år eller yngre.
- Vann selges i 1,5 litersflakser for 5 €.
- Det er lov å lage mat på stormkjøkken/primus inne på Tette Rousse hytta. Dette er ikke tillatt på Gouter.
NB!
- 4 av oss brukte ikke høydemedisin (Diamox) på turen. Ole Magnus var den eneste som tygget et par tabeletter p.g.a at han kom senere i gang med den naturlige aklimatiseringsprosessen enn oss andre.
Relaterte artikler
Kart med rute del 1 [Fullversjon]
)){kind=link}
Kart med rute del 2 [Fullversjon]
)){kind=link}
 Kommentarer (2) |  |
 |
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.
Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved