Sandfloegga (1721 moh) og Nupsegga (1673 moh) - Finse til Haukelisæter
Skrevet av Even Lillemo-Thorud Friday 18. April 2003
5 dagers tur fra Finse til Haukelisæter i drømmepåsken 2003. Overnatting i telt, jaktbu og to under åpen himmel blant annet på 1600 moh. Hele turen kan egentlig oppsummeres med et ord; Fantastisk!
Klokken 0700 startet årets påsketur med påstigning på Numedalsekspressen fra Kongsberg til Geilo. Noen timer senere satt vi på toget innover vidda til Finse stasjon. Været var strålende og det hvite teppet av snø innbød til en påsketur utenom det vanlige. Dette måtte bli suksess!

Vi kom oss av gårde fra Finse i 13.40 tiden. Dagens mål var å slå opp teltet i nærheten av Kjeldebu, som ligger ca 28 km fra Finse. Føret var såpass godt at tørrvoksen satt brukbart. Halvveis på etappen begynte det å skye litt mer over. Det var ikke snakk om noe uvær som var i vente, men et tynt slør av skyer der oppe. Været skulle etter meldingene bare bli bedre og bedre utover i uken.

Teltet ble slått opp kanskje en halv kilometer fra DNT hytta Kjeldebu. Middagen den første dagen var Pasta di Parma. I og med at vi hadde med oss tørrmelk åpnet det nye muligheter på pastapose- fronten. Pasta di Parma kan anbefales siden den nesten ikke legger igjen noe søl i talrikslådan.. Utover kvelden ble også rypene i godt humør, og stemte i. En av rypene var litt mer høyrøstet enn de andre. Den fikk navnet "Ronny- rype". Ronny skulle senere på natta spille Mattis et puss; Rypa kan maks ha vært en halv meter fra teltduken da den kvekket til rett i Mattis sitt øre. Jeg våknet så vidt, men Mattis skvatt til og utbrøt: "Hva i all verden! Hva er det som skjer'a!"

Huldrabu (dag 2)

På den andre dagen ventet turens lengste etappe. Vi skulle gå til Hadlaskard. En lang, men flat etappe. Været var fortsatt det samme som i går. Et lite slør av skyer. Det var blitt merkbart mildere i løpet av natten, så vi måtte raskt over til klister under skia. Vi møtte også på et følge der en av dem skulle vise seg å være onkelen til Ole Underthun. De var godt kjente og tipset oss om en jakthytte i nærheten av Hadlaskard. De fortalte til og med hvor nøkkel befant seg. Vi var spente på hva slags hytte dette kunne være, og bestemte oss for å legge turen innom. Etter at vi passerte rv. 7 ventet en over 2 km slak oppoverbakke. En bakke som aldri tok slutt føltes det ut som, men etter litt frustrasjon og store kladder var vi på toppen og da ventet lunsjen.

I løpet av lunsjstoppen klarnet været en del opp, og vi kunne brette opp ermene på flatene på vei sørover med sola i fjeset. På den siste biten innover dalen til jakthytta "Huldrabu" ble det plutselig helt vindstille. Svetten rant. Nøkkelen fant Mattis raskt og vi låste oss inn i den lille hytta i Låghellerbotn. I hytta var det fire senger, ovn og gass. Riktig koselig med andre ord. Hytta hadde litt koie preg. Vi satt oss godt til rette i solveggen med en kaffekopp.

Gnagsår under åpen himmel

Da vi startet fra Huldrabu på dag 3 var alt helt perfekt. Været, føret og humøret. Det er ikke til å komme unna at man sover bedre i en hytte enn i et telt. Mattis kan sikkert skrive under på det siden han til stadig blir skremt av ryper. Kaffepausen den dagen ble lang. Vi fant oss en bar flekk i lia ovenfor Åramot ved løypa fra Hadlaskard til Litlos. Pausen ble vel 1,5 time, men siden vi hadde så god tid på denne turen gjorde det ikke noe. Det var jo ingen grunn til å stresse når været var som det var.

På den kvistede ruta mot Litlos tok vi igjen en gammel D-51 beboer, Karl Arne Lein. Han gikk sammen med en kamerat den samme ruta som oss. Vi holdt følge med dem til vi skulle ha lunsjstopp litt sør for Brakanuten. Til lunsj var det eksklusive saker; Drytech. Gode og mette bar det videre mot Litlos med Holken i horisonten. Vi hadde ikke tenkt til å overnatte på Litlos, men vi ville gå litt videre i retning Sandfloeggi for å campe der på en eller annen måte. Været innbød virkelig til en overnatting under åpen himmel. Ved Litlosvannet fant vi en åpen bekk der vi kunne fylle flaskene våre. Senvinteren er fin sånn sett da det er mulig å finne åpent vann, og man slipper all snøsmeltingen. I fint driv bar det videre innover Kvennsjøen mot Søre Belebotn og innover langs elva Vesla Kvenno. Det begynte å bli dags for å finne en overnattingsplass. Et passende sted fant vi like nord for Grasnuten. Det er helt genialt å ligge under åpen himmel hvis bakken er tørr og fin. Man slipper å holde "teltdisiplin" og kan rote så mye man vil. Det blir jo så god plass..! I tillegg er det gode muligheter for å studere stjernehimmelen og kanskje også se noen satellitter som farer forbi langt der oppe.

Viddas høyeste punkt

Vi lå lenge neste morgen også. Den nest siste etappen var en av de korteste på turen, men ruta innebærte bestigning av Hardangeviddas høyeste punkt, Sandfloeggi (1721 moh.). Etter kun ca. en times gange tok vi lunsjpause ved Høsinghøgdene. Derfra kunne vi se bort til toppen av Sandfloeggi. Det ble nok en gang en lang og god pause inkludert snøbading og reinsafari.

Vi hadde først tenkt å gå opp på Sandfloeggi fra vest og følge ryggen østover mot toppen, men fra lunjs- stedet bestemte vi oss for å gå rett opp på fonna som ligger i "nordveggen" av selve eggen. Mattis som hadde pulken slet for å komme opp den bratte fonna, men klarte det med god stil. Pulk er fint i flatt terreng, men ikke så ideelt når det blir bratt og skrått. Vi labbet videre fra toppen av fonna opp de siste 137 høydemeterne til toppen. Som en liten notis kan det vel nevnes at Mattis gikk på en liten smell kun 15 høydemeter fra toppen. Der måtte han hive i seg XL- tabeletter og sjokolade for å få kreftene tilbake. Vi tok raskeste veien ned fra Sandfloeggi til Sandflotjørna. Dvs. ned "østveggen" på Sandfloeggi.

"Teltplassen" var også den kvelden under åpen himmel. Vi slo oss ned litt sør for Sandflotjørna på 1600 meters høyde. Plassen var perfekt. Det var panoramautsikt mot solnedgangen i vest.

Store Nupsfonn og gjennomslagsføre

Sisteetappen til Haukelisæter var også en kort etappe. Ruta gikk opp på Store Nupsfonn i retning Nupsegga (1673 moh.). Etter at toppen var besteget ventet en herlig utforkjøring ned fra toppen og ned på breen. Bakken ned breen var faktisk så bra at vi måtte opp å prøve en gang til. Så vi satt fra oss sekker og pulk og trasket opp igjen for å prøve å ta noen herlige telemarksvinger.

Sola som hadde skint hele påsken begynte å tære godt på snøen i solhellinger. Faren for å gå igjennom var stor. Jeg klarte selvfølgelig kunnstykket å gå så kraftig igjennom at jeg måtte grave fram den ene skia med spade. Snøen var så våt at jeg følte jeg hadde tatt meg en dukkert da jeg klarte å komme meg løs.



Denne turen var den første på Hardangervidda for min del, og hvilken start det ble..Vidda viste seg fra sin absolutt beste side. På Hardangervidda har man den fine kombinasjonen mellom østsidens flate vidder mot vestsidens mere kuperte terreng. Jeg er glad vi gikk så langt vest som vi gjorde på vår rute. Det går an å gå lenge øst, om Sandhaug, men turen blir da flatere og i mine øyne litt "kjedeligere".

Jeg har nå sett Vidda på sitt fineste vinterstid. Nå håper jeg at det kan bli muligheter for det samme når det meste av snøen har forsvunnet.



Kart med rute [Fullversjon]


  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved