Stien fra Øye går rett opp på Slogen, uten mange omveier. Derfor fant vi det mest hensiktsmessig å sette skia på sekken fra start, og droppe fellene fra den allerede tunge oppakningen. Øks og stegjern var med for sikkerhets skyld, i tillegg til noe varmt tøy, vann og mat . Skiene gjorde også sitt til å øke vekta på sekken.

I starten var snøen våt og råtten, og selv fikk jeg en del skikkelige gjennomslag der det bare var sekken som hindret at hele kroppen forsvant ned i gleppa mellom skrenter og snødekket. Rett over småskogen bedret heldigvis snøforholdene seg, og vi kunne følge små rygger oppover mot den litt større østryggen, som har to nokså store pukler. I den siste bakken mot den store ryggen hadde vi ingen tydelige naturlige linjer å følge, men måtte bare følge en svak ryggformasjon mot toppen, mellom et gammelt ras som hadde gått av noen sva på høyresiden og uvisse forhold på venstresiden. Helningen var trolig over 40 grader, og vi følte oss ikke veldig høye i hatten. Her måtte vi bare komme oss opp så fort som mulig!

Vel oppe på ryggen kunne vi nyte et kort værvindu, og utsikten nordover mot Romsdalen ga grunn til misunnelse . Romsdala badet i sol, mens vi hadde vekslende tåke med små antydninger til sol innimellom. En annen gjeng, som hadde kommet opp fra Urkedalen, lå litt foran oss i sporet. Der østryggen gikk bratt oppover mot toppen så vi tydelige spor om at en av dem allerede hadde snudd, mens minst to stykker hadde fortsatt oppover mot toppen. Mens vi stod der og vurderte hva vi skulle gjøre kom det et par kraftige vindkast som nesten blåste oss overende, og vi begynte å helle mot å avbryte toppturen her. Men vinden forsvant like fort som den hadde kommet, og lysten til å nå toppen var tilbake.

Torbjørn og Bjørn ledet an oppover den nokså smale, maksimalt et par meter brede snøflanken mot toppen. Tåka lå så tett at det ikke var mulig å se hvor flanken gikk over i bratte stup, men vi hadde spor å følge, som noen ganger gikk så langt ut mot høyre at vi kunne se over kanten på skavlen som vi visste lå der ute et sted. Etter litt baksing oppover på smale, snødekte rygger og flanker så vi brått en liten ansamling av stein og to dunjakker som skilte seg kraftig ut fra alt det hvite – vi hadde nådd toppen! På toppen traff vi en gammel kjenning og o-løper, Bård Smestad . Det var selvsagt ingen overraskelse.

Nedkjøringen var et helvete fra ende til annen. Null sikt, et to centimeter tykt skarelag som dekket over snø med sukkerkonsistens og en form som minnet om sjøsyke på grunn av den dårlige sikten. Vi måtte bytte på å kjøre først ned og være referansepunkter for hverandre, ellers ble kjøringen enda vanskeligere, og selv erfarne telemarkkjørere falt på dette føret. Da vi til slutt nærmet oss tregrensen gikk skaren over til fuktig løssnø, og skydekket sprakk opp og avslørte en majestetisk tind med en mengde pinakler som bare ventet på å bli klatret. Men ikke denne dagen.