ifriluft.net - Lyngen på langs til fots 2003

Lyngen på langs til fots 2003

Skrevet av Are Løset mandag 29. januar 2007

Klokken var tre på natten, og vi stod der i tett snødrev. Vi befant oss på et av norges mektigste og flotteste fjell ”Norges Mont Blanc” som Slingsby kalte det.

Terningene trillet bortover det ruglete bordet før den siste traff en liten fure, gjorde et byks og la seg til ro. En etter en vendte de seg imot oss smilende med seks prikker i været. Yatzy! Det var Sjur som hadde hatt et lykkekast på sekserne. Klokka var akkurat passert midnatt, og sola nærmet seg sitt laveste punkt godt oppe over horisonten. Vi forlot fyret og gikk ned for å ta i vannet ytterst på nordenden av Lyngenhalvøya. Nordklubben er et fasinerende sted med to skipsvrak og fantastisk kystnatur, og stedet bærer tydelig preg av det kraftige været fra Norskehavet i nord. Anbefales på det varmeste for småbarnsfamilier.

Tekst og foto: Kristian Stoll og Are Løset

En fottur i Tromsø amt ville være en meget lønnende avveksling, ikke minst for dem, som har sett nok av Jotunheimen og andre fjelltrakter i det sydlige Norge, og som føler seg sjenert av den stadig voksende mengde av turister og den alt for store sivilisasjonen som har trengt frem selv til de mest avsidesliggende strøk.

Josef Caspari 1896

Lyngen i midnattssol

Endelig var vi i gang, drømmene var i ferd med å bli virkelige. Nattens mål var å komme opp på fjellet. På forhånd hadde vi funnet ut at det kunne være mest lønnsomt å gå på natta og sove om dagen. Dette ville spare oss for tyngre soveposer samt gi en lavere temperatur under vandringen. Det var helt rart. En klar natt kunne være mye lysere enn en tåkete ettermiddag, dessuten kunne vi lettere krysse breer uten å synke for dypt i snøen. Øst for Kalddalstind gikk vi inn på bretunga til Gammvikblåisen. Tåka hadde pakket oss godt inn så det var best å gå på kompasskurs med høydemåleren til hjelp for å se hvor langt vi hadde kommet oppover breen. Det ble perfekt treff på skaret. Så var det bare slå leir og håpe på at det var god sikt når vi neste natt skulle gå ned en bratt fjellside til Gammvikbreen. De fleste dalene går på tvers av halvøya og er svært ulendte med mye løs stein. Få fotturister ferdes derfor her på sommerstid og ingen hadde før oss gått lyngsalpene på langs til fots.

Vår plan var å holde oss mest mulig i høyden, klatre luftige og heftige egger så lenge vær og helse ville tillate oss det. Det skulle dessverre vise seg at den mest klatreerfarne og vår beste Yatzy spiller var i ferd med å bli syk. Vi måtte ta oss rundt et par fjell i stedet for å traversere i halv annen tusen meters høyde. Det ble et par dager med hvile og god mat i teltet, men uten noe endring i sykdomsbildet. Sjur ble sendt ut dalen, mens Kristian og jeg valgte å fortsette.

Idylliske breer

Så ble det god plass i teltet, og mye ekstra mat på oss. Sekkene ble også fylt med noen ekstra kilo klatreutstyr. Alt fellesutstyret måtte med videre . Med humor og sang holdt vi motet oppe på vei mot Støveltind . Over breene var det helt fantastisk, tåke som dannet lysforandringer og alle mulige formasjoner i is og snø. Nedgangen til Strupskaret gikk helt konge

- alcoholcultural, social, ethnic, religious and national/regional sildenafil bestellen.

The vast majority of patients will need to consider direct26Comprehensive Sexual, Medical & viagra generic.

the overall cardiovascular condition of the patient. Is this cialis otc usa sexual relationships, details of current sexual techniques,.

. Ved å smyge oss ned langs kanten av noen bekker slapp vi en rapell på nærmere hundre meter. Ved østre Strupskarvaten kunne vi se en vakker sandfylt lagune. Dette kunne ikke være annet en gave fra naturens barske krefter her nord til oss fjellvandere. Isen hadde trukket seg tilbake og etterlatt en hvitspettete sandstrand med krystallklart blåaktig brevann som speilet de omliggende fjelltopper og etterlot et sug av beundring i våre mager. I mektige omgivelser vandret vi opp Strupbreen og gjennom Lenangsskaret med store Jægervasstind midt imot. Etter at matpakka var fortært kom dagens høydepunkt. Fra Lenangsbreen gikk ruta videre ned Stortinddalsbreen, hvor vi kom til et område hvor breen hadde kollapset. Det var som et 30 meter dypt krater med diameter på nærmere femti meter, et fenomen den norske fjellverden sjelden byr på. Helt fantastisk. Nye kilometer var nå tilbakelagt i høyden. Det var nå tid for å bevege seg ned mot myggen og fjordarmen Kjosen, som deler Lyngenhalvøya i to på midten.

Norges Mont Blanc

Etter en aldri så liten svømmetur var vi vel i havn på andre siden av fjordarmen. Nede ved fjorden hadde vi lagt ut et depot med noe mat, sportsteip og annet nødvendig utstyr. Det smakte supert med pesto over pastaen. Vi hadde selvfølgelig mye annet digg i pastaen også, men et stort glass pesto delt på to personer gjorde susen. Klokka syv neste kveld var det duket for værmelding fra meteorologisk institutt. Vi hadde gjort det til rutine å spise frokost til værmeldingen og bestemme nattens rute ut fra hva de meldte. Det var gode prognoser de kommende døgn, så vi bestemte oss for å traversere Jiehkevárri fra nord til sør. Det enorme fjellmassivet består av et topplatå med en ni kilometer lang bre som kan skimtes fra alle kanter av Lyngsalpene. På alle kanter er det bratte fjellsider hvor brearmer siger utfor og ned i de dype daler. Toppen har en lang historie med en begynnelse mot slutten av det nittende århundre. De kjente tindebestigerne Caspari, Hastings og Slingsby var de første til å prøve å finne veien mot toppen. Slingsby var svært begeistret for Jiehkevárri tiltross for at han selv aldri kom på toppen av fjellet. I dag er turen over Jiehkevárrimassivet en av klassikerne og regnes som en av landes fineste skiturer . Med en utsikt mot fantastiske fjell og fjorder kan en pumpe pudder flere kilometer nedover helt ned til havet.

Med Tigerfjell til venstre og Fugledalsfjellet til høyre side begynte vi å nærme oss platået. Tidvis hørte vi enorme brakk som om et kraftig uvær var på vei innover. I stor undring fortsatte vi opp Fornesbreen. Det var ingen tvil, et lavt skydekke var på vei mot oss i en forrykende fart. Etter flere timers marsj stod vi der, på Lyngens tak, 1834 meter over havet, klokka tre om natta i tett snøvær. Med rungende stemme sang vi for full hals, ”for livets glade gutter går solen aldri ned”. Videre gikk turen over sydtoppen og ned langs en bratt snørenne til Sydbreen. Solen strålte og plutselig kunne vi få øye på alle brefallene. Det som vi tidligere trodde var tordenvær, kunne vi nå se og høre som is som kalvet utfor stupene. Med dunder og brak ble blokker omgjort til en sky virvel av snøkrystaller. Etter 18 timer var vi endelig i Lyngendalsskaret og kunne velfortjent ta av selen og binde oss ut av tauet.

Med Piggtind i front

Rundt og inn forbi Lakselvtindene var det bare kos. Det hele var som vi skulle ha lest en reiseguide for Lyngenfjella, hvor kapittelene ble til etter hvert som vi gikk. Over Sfinxen, og Imagaisa, ned mot ryggen av Langedalstind. Dette gikk lekende lett. På med breutstyr av med breutstyr og på igjen. Nå hadde vi Piggtind i front. Den siste natta og dagen bestemte vi oss for å gå helt fram. Etter å ha totalt krysset 18 breer og brukt 14 dager på turen inkludert to hviledager stod vi på Rippetinden og så ned på Nordkjosbotten. Piggtind bestemte vi oss for å ta siden, så var det bare å tusle de siste tolv hundre hydemeterne nedover. Og vips så var vi der. En fantastisk tur som vi hittil tror vi er den første til å gjennomføre. En tur vi absolutt vil anbefale andre fjellvandrere.

Kart med påtegnet rute og bildekommentarer kommer etter hvert.