ifriluft.net - Blåisvandring i Bøverbreen

Blåisvandring i Bøverbreen

Skrevet av Marius Røed Hanssen mandag 11. september 2006

Været i Jotunheimen kan være nokså ustabilt om høsten, noe vi fikk erfare da vi hadde planer om å gå en del av Smørstabbtindtraversen i starten av september. Skydekket var lavt og da toppene kom til syne var de dekket av et hvitt teppe av nysnø, så planen ble endret til blåisvandring i Bøverbreen.

Vi hadde allerede droppet å gå hele traversen, så vekkerklokka ble satt til kl 07. Et par kopper med ekte, kruttsterk ”skaukaffe” og en lett frokost senere var vi klare for avreise mot Krossbu. En titt på kartet fikk oss til å stoppe ved Sognefjellveiens høyeste punkt, Fantesteinen (1434), der vi dresset oss opp med klær og ryggsekker. Målet var fremdeles å gå opp på Kalven (2034), klatre en og en halv taulengde (grad 3-4) til Skeii (2118) og gå ned til bandet mellom Veslebjørn og Storebjørn (2222). Fra Fantesteinen var det imidlertid fremdeles umulig å så mye som skimte Kalven gjennom tåka, så vi tok på breutstyret og bandt oss inn i tau allerede nederst i brefallet til Bøverbreen. En ting er sikkert – skal man gå hele Smørstabbtindtraversen må man holde venstre opp forbi brefallet og spare all tid man kan, for å krysset brefallet til Bøverbreen er ikke fort gjort.

Planen ble nok en gang endret, og målet for turen var nå blåisvandring i brefallet. Etter hvert som vi kom lenger og lenger inn på breen, åpenbarte det seg en hel mengde tårn, vegger og dype sprekker i isen, og Marius R sine klatreøkser ble funnet fram allerede ved første istårn. Hanna og Ole Magnus rundet tårnet, slik at Ole Magnus kunne sikre første Marius opp på prusik mens han klatret opp på eggen. Deretter kunne øksene med stor forsiktighet slippes ned, festet på tauet med en karabiner, slik at jeg også kunne klatre opp tårnet. Godfølelsen fra Josten og Castor var på plass, men denne gangen var nytelsen enda større . Klatring på is må bare oppleves!

Turen gikk videre innover i breen, og etter en vellykket redningsaksjon av Ole Magnus sin hjelm begynte Hanna å lede oppover en renne i isen mellom to svære blokker

shown broad spectrum efficacy in a majority of patientsPatients usually do not volunteer their problem with ED. viagra online.

In repeated dose studies in rat and dog, doses were limited by isolated deaths at 200 mg/kg in rats and by gastric intolerance in dogs at 80 mg/kg.in some countries. They are of appeal to a group of men cheap viagra.

In all species studied, sildenafil is metabolised extensively, resulting in metabolic profiles similar to that observed in man. cialis online are keen to try more invasive forms of treatments. The.

. Ved leding på is bør man alltid bruke dobbelt tau på grunn av faren for å kutte tauet med økser, stegjern og annet isenkram man har på seg. Renna vår var imidlertid såpass kort og slak (rundt 8 meter og 80 grader) at vi anså sjansen for et fall for liten. Hanna satte en mellomforankring med isskrue, og gikk lett opp til toppen av renna der hun fikk satt en god standplass og sikret oss opp. På grunn av mellomforankringen kunne vi ikke sende klatreøksene ned, men med god bruk av stegjern og breøks var det ingen sak å komme seg opp.

Vel oppe på toppen var det på tide med en matpause, og vi lot oss imponere av det fantastiske brelandskapet mens vi nøt en svær sjokoladekake som egentlig var ment for toppen av Storebjørn. Skyene begynte å lette, og vi hadde kjempeutsikt til Fannaråken – vi var for langt nede i breen til å kunne se noe til Smørstabbtindane ennå.

Et raskt blikk over kanten videre avslørte en sprekk som var rundt 30-40 meter dyp, men ikke særlig vid . På andre siden av sprekken var det en smal isblokk med et snøfelt bak, og denne antar jeg kunne brukes dersom vi skulle gått videre . Det hadde vært en smal sak å komme seg over dit, men siden vi ikke visste noe om snøbruene på nedsiden, og heller ikke hvordan terrenget var videre innover i juvet mellom de enorme isblokkene, bestemte vi oss for å klatre ned samme vei som vi kom opp. Resten av turen var plankekjøring på blåisen inn til det faste fjellet nord for brefallet, og derfra var det lett vandring tilbake til Fantesteinen.

Denne skulle vise seg å by på morsom buldring, men siden vi ikke hadde crashpad med valgte vi å sette opp topptau fra gelenderet på toppen av steinen. To ruter ble gått – ”Skjev Tissefant” (5-) og ”Rett Tissefant” (5+) (graden er foreløpig kun satt av undertegnede.) Steinen bød på fin klatring med gode tak i lett overheng, men ”Rett Tissefant” hadde et lite crux som krevde offensiv fotbruk i starten.

Relaterte artikler

Ingen relaterte artikler

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.