Svellnosbreen rundt - 12 flotte topper over 2000 meter
Skrevet av Even Lillemo-Thorud onsdag 09. august 2006
Svellnosbreen rundt er en klassisk ryggtravers over noen av Norges aller høyeste topper. Utgangspunktet for turen er Spiterstulen. Det er i alt 12 topper over 2000 meter som bestiges i løpet av rundturen. I tillegg er det mulig å legge inn en kort avstikker til Svellnosbreahesten. Vi fikk en flott dag i sommerfjellet. Vi startet med lavt skydekke, men kom etter hvert over skylaget og fikk nyte synet av Galdhøpiggen som svevde på et hvitt bølgende teppe.
Det blir mye klatring for tiden, så turene på fjellet er sjeldnere nå enn tidligere i år. Derfor er det fint å gjennomføre noen lange turer når man først drar til fjells.. Ryggtraverser egner seg utmerket til slikt. Maratonturen fra Valdresflya til Gjendebu over Tjørnholstind og Knutsholstind ble gjennomført tidligere i år. Nå stod traversen rundt Svellnosbreen for tur. 12 topper (med primærfaktor > 10 m) over 2000 meter ventet.

Mandag ankom vi Spiterstulen litt ut på dagen etter å ha overnattet ved Dombås på veien ned. Været var skiftende, men tendensen var helt klart lettere skydekke. Værmeldingen for tirsdag så meget bra ut.

Christian og jeg var begge litt slitne. Christian hadde vært i bryllup mens jeg hadde tilbrakt helgen i Trollheimen. Vi bestemte oss likevel for å strekke litt på beina ut på ettermiddagen. Styggehø ble pekt ut som et ”passende” mål. Det tok imidlertid ikke lang tid før dette målet straks ble strøket av planen. Tverråe var for stri til å krysse fra stien opp til Svellnosbreen. Vi hadde ikke lyst til å gå ned igjen til Spiterstulen for å krysse Visa ved Gammelsetra, så vi bestemte oss for å spare kreftene til dagen etter. Resten av ettermiddagen og kvelden ble brukt til å spise og væske seg opp før morgendagens utfordringer. Teltplass etablerte like ved veien litt nord for Spiterstulen.


Christian på vei opp moreneryggen til kanten av Svellnosbreen og Eventyrisen.

Vekkerklokka ringte klokken 0500 morgenen etter. En rask brødfrokost ble inntatt, mens vi prøvde å få søvnen fortest mulig ut av kroppen. Kaffe ble det ikke tid til, så den vanlige metoden var utelukket… Det var kjølig etter den klare natten. Klokken var 0615 da vi la av gårde mot Eventyrisen fra Spiterstulen. Selv om vi hadde hutret oss igjennom morgentimene kom varmen raskt når vi tok fatt på moreneryggen opp til brekanten. Ved brekanten var det tid for dagens siste påfyll av vann før oppstigningen til Midtre Tverråtind startet. Det blåste kaldt, men vi kom raskt i le for vinden på vei opp ryggen innunder Tverråtindan. Før turen hadde jeg bråkjekt påstått at isøkser eller stegjern ikke var nødvendig. Det var bare tilfeldig at vi tok med oss noen isøkser som vi fikk låne av Are. Disse kom absolutt til nytte på snø eller brefeltene oppover mot toppryggen til Midtre Tverråtind. Snøen var hard og det var vanskelig å få feste for beina med de lette anmarsj-skoa. Teknikken ble derfor å gå på alle fire med flitting bruk av isøks. Det første snøfeltet ble forsert uten de store problemene. Det andre litt lengre opp bød på større vanskeligheter. Her var det mer is enn snø, så vi brukte litt tid på å hugge ut trinn med øksa oppover det korte isfeltet. Etter at isfeltet var forsert fortsatte vi med litt klyving før vi stod trygt oppe på toppryggen. Det lave skydekket ble lettere og lettere. I den siste bakken opp mot Midtre Tverråtind befant vi oss plutselig over skydekket. Det ble et spesielt syn og se Galdhøpiggen ligge på et hvitt teppe av bølgende skyer. Storjuvtind og Skardstinden stakk også opp av tåka som små øyer i det store hvite "havet".


Undertegnede kikker opp på rappellen ned fra Midtre Tverråtind.

På toppen av Midtre tok vi noen never med ”Turmix” før vi gikk videre mot dagens første rappell. Rappellfestet var lett å finne. Det lå et godt antall med slynger og tauslynger rundt to digre steinblokker. Her var det også festet et fast tau. Det var litt fristende å rappellere på dette tauet, men vi valgte heldigvis å bruke vårt eget medbrakte tau.

Videre var det lett langs ryggen opp mot Store Tverråtind. Tåka kom og gikk men stort sett holdt vi oss over skyene. Fra toppen av Store stakk også Skardstinden, Ymmelstind og Storjuvtind seg fram over skydekket. Vi var nå snart halvveis på turen og det bar straks videre mot Vestre Tverråtind. En "topp" på ryggen videre mot Ymmelstind fra Store Tverråtind. Når vi skulle svinge nordover langs Svellnosbreen mot Ymmelstind måtte vi et stykke ut på breen for å komme ned til det laveste punktet på breen. Den store avsmeltningen i sommer hadde tært hardt på snøen og det var kun hard is i kanten av ryggen. Vår lille "sving" ut på breen fungerte fint og vi tok oss ned uten problemer. Herfra tok vi en liten avstikker opp på Nørdre Tverråtinden og videre langs brekanten og over toppen kalt Ymmelstinden S2. Dette er også en liten kul på ryggen langs Svellnosbreen.

Vi hadde planlagt å legge inn en kort klatrelengde opp til Ymmelstinden selv om det er fullt mulig å unngå dette lenger mot høyre. Den korte taulengden ble lagt inn litt til venstre for en bratt hammer direkte opp sørryggen fra Svellnosbreen. Luftig klatring på 3-tallet, lettsikiret og forholdsvis fast og fint fjell. Jeg ledet oppover mens Christian rensket ruta til slutt. Fra toppen av hammeren var det lett klyving opp til toppen.


Utsikt fra Ymmelstind mot blant annet Smørstabbtindan, Skagsnebb, Veslfjelltinden og Loftet på vestsiden av Leirdalen.

Fra Ymmelstind var det luftig klyving langs ryggen videre mot Storjuvtind. Takk og pris for tørre forhold her. Ved vått vær er sikkert utfordringene en god del større. Opp til Storjuvtind var det et lite kort vanskelig klyveparti på vestre side av ryggen før vi kunne sette beina på toppen for andre gang. Toppen ble også besøkt under langt mer vinterlige forhold i mai i fjor. Fra toppen fikk vi også god utsikt mot folkemylderet på toppen av Galdhøpiggen.

Ryggen videre mot Galdhøpiggen gikk greit og det tydelige rappellfestet var lett å finne. Det lå også et rappellfeste litt lenger ned til høyre, men vi valgte likevel å bruke det øverste festet. Vi trodde først at vi måtte bruke to rappeller for å komme oss helt ned, men vårt 60 meters tau rakk akkurat ned fra det øverste festet. Rappellfestet til høyre passer nok bedre for taulag som bare har 50 meter til rådighet.


Den første 30 meters rappellen ned fra Storjuvtind i retning Galdhøpiggen. Vårt 60 meterstau rakk akkurat ned.

Fra bunnen av den første rappellen vurderte vi en stund å klyve ned et løst og bratt parti i sørsiden av ryggen for å unngå en andre rappell, men vi bestemte oss til slutt for å gjennomføre rappell nummer to. Denne rappellen ble også akkurat 30 meter. Valg vårt av tau var det i hvert fall ikke noe å si på... Herfra var det litt utsatt klyving over noen svaparti før vi tok fatt på stigningen opp langs sørryggen til Galdhøpiggen. Sørryggen bød på fast og fin klyving. Min første bestigning av Galdhøpiggen ble derfor gjort via en av de mer spennende rutene til toppen. På toppen av Piggen var det som alltid mye folk på en godværsdag som denne. Vi tok en god rast på toppen samtidig som vi utnyttet den gode mobildekningen på toppen for å sende noen hilsner hjem.


3x zoom mot Styggedalsryggen og Skagastølsryggen fra Galdhøpiggen. Storen sees midt på ryggen. Smørstabbtindan med Storebjørn og Store Smørstabbtind i forgrunnen. Fannaråken til høyre.

Drikkeflaskene var tomme så det var bare å komme seg ned til lavereliggende strøk. Vi satte opp et godt tempo nedover den lange steinrøysa tilbake til Spiterstulen. De få snøfeltene ble utnyttet etter beste evne. De små "kollene" Keilhaus topp og Svellnose ble også besøkt. Nedoverbakken ble forsert på 1,5 time, og vi var rimelig varme under føttene når vi ankom Spiterstulen i 1830 tiden etter drøye 12 timer på tur.



Kart med rute [Fullversjon]




  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved