Startside arrow Jakt og fiske arrow Utlandet arrow Kanotur blant grizzly og regnbueørret - Kenai - Alaska
Kanotur blant grizzly og regnbueørret - Kenai - Alaska Skriv ut E-post
Skrevet av Per Otto Aursand Tuesday 19. June 2007

5 dagers kanotur over Swane Lakes og ned Moose River på Kenaihalvøya i Alaska. Området består av et titalls innsjøer med korte bæringer imellom. Sjøene inneholder fine bestander med regnbueørret og enkelte laksearter. Etter kryssing av innsjøene kommer vi til Moose River som skal føre oss tilbake til sivilisasjonen igjen. Dyrelivet er rikt, med minst en brunbjørn, grizzly eller svartbjørn per kvardrat mile (1 mile = 1,6 km). Moose, ulv, gaupe, bever, weesel, porkypine, svaner, ender og lom finnes i området – med andre er ord et skikkelig villmarksområde som kom til å gi oss mange fine opplevelser (og en litt mer spennende... les videre så får du se).

Jeg hadde ei ferieuke til rådighet etter en studiereise rundt om i Alaska. Jeg var så heldig at min gamle studie-, jakt-, koie- og turkompis Bernt-Sigve (heretter BS) tok turen over dammen for å bli med meg på tur! Etter litt shopping i Anchorage for å supplere turutstyret kjørte vi sørover til Sterling der vi hadde leid en kano, telt og kokeutstyr for usle 700 kr/pers for ei uke(!). Utleieren skysset oss med bil innover i de dype skoger langs en skogsbilvei. Vi ble satt av like ved det første vannet på ruta, og nå hadde vi 5 dager på oss til å tilbakelegge ca. 80 km tilbake til Sterling. Turen ville innebære flere bæringer da det ikke renner elver mellom vannene. Morenegrunnen er så permabel at vannet drenerer gjennom den istedet for i bekker og elver.

Alaska Canoe and Campground - her leide vi kano, telt og kokeutstyr for en billig penge

Svartbjørn i sikte!
Vi hadde akkurat gjort oss ferdige med bæringen over til det andre vannet, og satt oss til rette i kanoen. Da skimtet jeg i øyekroken noe stort svart som beveget seg på andre siden av det lille vannet. Der gikk det en svartbjørn langs bredden! Siden vi satt i kanoen følte vi oss trygge, og vi bestemte oss for å prøve å sige sakte innpå den for å kanskje få et brukbart bilde. Vi padlet forsiktig mot bredden uten å plaske for mye med årene. Vi kom rundt 100 meter fra bjørnen da den dreide av, og forsvant innover i skogen igjen. Vi fikk ikke noe bilde, men det var en fin opplevelse og forventningene til resten av turen økte i takt med hjerteslagene. Det skal ikke stikkes under en stol at vi også var litt nervøse for hvor mye problemer vi ville få med lokalbefolkningen under turen...


På tur over den første innsjøen på turen

Nervøs lunsj
Etter bjørnemøtet fant vi ut at vi skulle fiske litt i sjøen for å skaffe lunsj. En liten blå og blank wibrax ble hengt ut bak kanoen, og ikke lenge etter lå to fine regnbueørretter i dørken. Da var det bare å komme seg på land å få stekt godsakene. Men så er det nå engang slik at den liflige duften av sprøstekt ørret sannsynligvis vil tirre neseborene til alle bjørnskrotter som befinner seg innen en radius på et par kilometer. Det var derfor ikke med lite nervøsitet vi la fisken i panna. Jeg har aldri kikket meg så mye rundt under matlaging før... Det var ganske tett skog og undervegetasjon rundt oss så en eventuell gjest ville kommet brått på, men vi bråkte mye, tok oppvasken umiddelbart og forlot åstedet ganske umiddelbart etter måltidet. Etterhvert som dagene gikk senket vi skuldrene noe, men tok forhåndsregler som å lage bråk, snakke, lage maten et stykke bort fra teltet, ta oppvasken umiddelbart, ikke tørke fiskeblod på klærne og hengte maten opp i trærne. Dermed fikk vi heller aldri bjørn inn i leiren. Vi traff den heller aldri på bæringene mellom vannene. Vi møtte imidlertid bamsen i en annen situasjon på slutten av turen, men den historien kommer jeg til senere.


Her er livet herlig, bortsett fra at livilige dufter også kan tiltrekke seg uønskede gjester.

Spruce Lake
Første camp hadde vi ved Spruce Lake (se kartet på slutten av artikkelen) – en fin liten innsjø der vi fisket mye regnbueørret. Vi campet langs nordbredden av vannet og fikk kveldssola og solnedgangen over de spisse grantretoppene – skikkelig villmarksfølelse! Vi ble også kjent med en av stedets lokale helter, nemlig en Weesel som best kan beskrives som en mellomting mellom bever og rotte... ikke ulik en bisamrotte. Den er mindre enn en bever men svømmer på samme måte og lever nok på ganske likt vis. Vi møtte den flere ganger, og den var ganske tillitsfull der den svømte ved siden av kanoen.


Kveldsstemning ved Spruce lake.

Ingeniører i felt
På kvelden satte vi oss ned og kikket på kartet. Da så vi at vi faktisk hadde kommet ganske langt på den første dagen, og tok en derfor sjefsavgjørelse på at neste dag skulle vi la teltet og endel av utstyret stå, ordne en lett oppakning og dra på oppdagelsesferd innover i villmarka over flere sjøer inn til Mink Lake. Disse sjøene lå ikke langs vår opprinnelige rute, men vi var sugen på å bevege oss mye for å kanskje få sett mer av dyrelivet i området. Dette innebar også at vi måtte sette igjen det meste av maten, men det var varmt i været så vi ble litt bekymret for at maten skulle bli fordervet. Da var det ingeniørene i oss kom fram: «Ingeniører i felt» presenterer: Feltkjøleskap!

  1. Fyll maten i en vanntett pakksekk.

  2. Ta din venns feltskjorte, dypp den i vann og kle den utenpå på matsekken.

  3. Ta en annen vanntett pakksekk, fyll den med vann og heng den over matsekkenen. Sørg for at det lekker litt vann fra denne sekken ned på matsekken og din venns feltskjorte. Og her er hele poengent: Når vannet i skjorta fordamper tar det fordampningsvarmen fra matsekken, og dermed får man en kjøleeffekt på maten. Et konstant drypp med vann ovenfra vil så hindre at skjorta tørker ut og mister kjøleeffekten.

  4. Er du i et bjørneområdet vil vi sterkt anbefale at hele kjøleskapet heises opp i nærmeste tre.

Se forøvrig innretningen på bildet under. Og for de som ikke tror det, innretningen virket faktisk!


BS er fornøyd med dagens ingeniørgjerninger. Øverst er en pose fylt med vann og denne skal sakte lekke vann over matposen som henger under. Matposen er kledd inn i BS sin feltskjorte som skal holde på fuktigheten og når vannet fordamper kjøles innholdet i matsekken! Sokken øverst er bare for å beskytte posen slik at reima ikke sliter hull i den - hele stasen veide sine kilo...

På oppdagelsesferd innover i villmarka
Etter litt ingeniørvirksomhet kom villmarkingen i oss fram igjen, og vi la iveg innover i ukjent terreng. Vi krysset sjø etter sjø, og kom etterhvert inn i en grei ordning ved forflytning: Kanoen var overraskende lett, og med så lett oppakning kunne en bære kanoen alene mens den andre gikk foran med fiskestenger, sekk og padleårer. Ved neste forflytning skiftet vi på rollene. Padleårene brukte vi som «bjørneskremmer» ved at vi slepte dem etter oss slik at de dunket mot røtter og steiner og lagde såpass med lyd at vi regnet med at bamse måtte ha serdeles god psyke om han nå sto i vegen for oss. Ved Duckbill Lake fikk vi fin utsikt innover mot Kenaifjellene, og det ville vi selvsagt ha bilde av. Vi dro inn til bredden og gikk i land for å knipse noen bilder med kano i forgrunnen og fjell i bakgrunnen. I grunnen grei skuring, så lenge grunnen du står på er god... Etter er par bilder flommet vannet inn i skoene – jeg stod på en flytende torvmyr som sank sakte under min vekt. Etter litt baksing kom jeg meg heldigvis opp i kanoen igjen, men jeg ble aldri helt tørr på føttene igjen under resten turen. Vi hadde håpet få sett noe mer bjørn og moose fra kanoen denne dagen, men så ikke annet enn en hel del lom og ender... Likevel visste vi at vi statistisk sett måtte ha passert flere bjørner iløpet av dagen, og det gjorde turen spennende likevel. Det ble en lang dag med mye bæring , og det var sent innen vi kom tilbake til teltet og med lettelse kunne konstatere at ingen hadde vært på besøk mens vi var borte. Maten hang også fint i kjøleskapet sitt!


Bæring av kanoen gikk greit for en person over kortere distanser - det var en meget lett kano vi fikk låne - en Penobscot 16.

Rock- og Loon Lake
Den tredje dagen forflyttet vi oss fra Spruce til Loon Lake via Rock Lake som har et ganske logisk navn hvis man tar en titt på bildet under. I Loon Lake fant vi oss en øy der vi opprettet leir. Det var godt å kunne slappe av i leiren uten å tenke på bjørnefaren, da vi antok at bjørnen ikke var særlig ivrig på å svømme. Siden vi ikke hadde sett all verden av dyreliv ennå, bestemte vi oss for å stå opp kl 4 på natta for å padle over Loon Lake ned til Moosehorn Lake. Planen var å gli stille langs bredden i grålysningen da de fleste dyrene er aktive. Og ved Moosehorn fikk vi endlig se ekte Moose(horn). Ved bredden stod en middels stor okse og beitet på gresset. Den oppdaget oss da vi kom glidende, men ble bare stående å stirre på oss. Hva er nå dette for merkelige skapninger, tenkte den nok. Da vi var en 50 meter unna fant den ut at det var tryggest å forlate åstedet, og sprang rolig inn i skogen. I samme øyblikk kom de første solstrålene over åsen og ender og bever i hopetall kom fram fra sine skjulestedet i sivet. En virkelig stemningsfull morgentur!

BS på Rock Lake

Etter sightsingen måtte vi prøve fiskestanga og turens største regnbueørret bet på! Selvsagt hadde vi lagt igjen håven fordi vi "bare" skulle på en liten morgentur. Løsningen ble nervepirrende: Først kjøre fisken lenge for å slite den ut, og deretter heise den opp i båten ved å forsiktig lure hånda inn under gjellene. Det ble et par mislykkede forsøk før frokosten endelig var sikret.


Turens største regnbueørret. Den måtte være rundt 1 kg, ikke veldig stor, men likevel var det en god følelse å få den over ripa uten håv, kun med et godt "gjelletak".


Djevelmygg

Etter morgenturen pakket vi leiren og bega oss over til det største vannet, som også har gitt navn til området – Swan lake. Denne krysset vi raskt for å komme oss ned til Moose river. Planen var å padle ca. 15 km på elven i løpet av dagen. Fra Swane Lake over til Moose river er det en kort bæring over et par morenerygger og dalsøkk. Ved landgang i enden på Swan lake der bæringen over til Moose river starter, kalte naturen på meg på et uheldig tidspunkt. For idet vi gikk i land ble vi møtt av horder av de mest aggressive myggene jeg noensinne har møtt. De så ikke spesiellt fryktinngytende ut for de var usselt små – mye mindre enn vanlig norsk mygg. Det de manglet i størrelse tok de imidlertid igjen i aggressivitet... Her var det ikke snakk om å fly sakte et par ganger rundt offeret, lande forsiktig og gå seg en runde for å lukte seg fram til det beste stedet å plante snabelen – neida, har var det rett på sak! I beste kamikazestil som ville gjort japanerene forlegne gikk de i stupangrep med snabelen først. Og nesten før de fikk satt sine føtter på fast grunn var snabelen godt i gang med sitt arbeid. Det som også var uheldig med disse skapningene var at det sved ganske så mye idet de stakk, og alt dette gjorde det ganske ubehagelig å stå der uten noe beskyttelse. Da kan man bare tenke seg hvilke lidelser en stakkars kropp som må tre av i naturens tjeneste må gjennomgå... Og bare for å ha sagt det – de var ikke spesielt nøye med hvilke kroppsdeler de stakk i... Det var vel en av de raskeste og mest stressende dobesøk jeg har gjennomfør i felten...


Djevelmygg!

Moose river
Hordene av djevelmygg likte vårt selskap og bestemte seg for å slå følge med oss resten av dagen. Heldigvis hadde vi med oss nett til å ha over hodet ellers kunne det blitt en heller dårlig dag. Moose river var ikke akkurat en Alaskafold som man kanskje ser for seg. I starten var den mer lik Overfloden i de siste episodene av «Brødrene Dal og proffesor drøvels hemmelighet». Den var dyp nok til at vi fløt, og bred nok til at vi ikke kilte oss fast, men flere steder lå trær helt eller delvis og sperret elveløpet. Noe strøm og mange skarpe svinger var det også i starten slik at vi hadde en bra tørn med padleårene for å ikke krasje eller bli kilt under trærne. Det var rene hinderløypa med heftig padling både foran og bak ispedd hissige kommandorop fra akterposisjon. Bare ett sted måtte vi laste ut av kanoen og bære forbi. Etter den første timen roet elven seg noe, ble bredere og noe lettere å padle, men fortsatt var det utallige svinger som tok på den som satt akter ved roret, og måtte ta den tyngste tørnen med å svingen kanoen. Jeg er sikker på vi padlet dobbelt så langt som avstanden i luftlinje ville tilsi pga. alle svingene. Etter flere timers padling kom vi til en av de to brukbare leirplassene langs elva. Den lå på en fin morenerygg helt inntil elva. Ellers var det få plasser det var mulig å sette opp leir langs elva pga. flatt, myrlendt terreng og store gresstuer.


Leir ved Moose river

«Dævven, der e'n!»
Det var den siste dagen på turen, og vi var i godt driv nedover elva da inne på den leireaktige bredden fikk jeg øye på noen små ferske spor. Ulv tenkte jeg først, og vi padlet inn mot bredden for å undersøke sporene. Jeg satt framme i kanoen og med en fot på bredden og en i kanoen reiste jeg meg opp og så ned i sporene. Til min forundring var ikke dette ulvespor – de var ca. like store, men bredere. Etter et par sekunder gikk det opp for meg at dette var ferske spor av en bjørneunge – og det betydde en ting: Har en bjørneunge nettopp gått her har nok også den arge mor gjort det, og de er sannsynligvis ikke langt unna.... Elvebanken var ca. 1,5 meter høy med en gresslette innenfor. Dette gjorde at vi ikke kunne se innover sletten når vi satt i kanoen. Jeg stod nå oppreist, men med hode vendt nedover mot sporene. Jeg kikket nå sakte opp og innover gressletta. Akkurat i det jeg ser over kanten og innover sletta kommer det er brunt hode opp fra gresset ca. 15 meter ifra meg (og jeg tuller ikke – det var maks. 15 meter!). Jeg ser fort at dette er hodet til en stor grizzly – og det er nesten en uvirkelig følelse å stå så nært denne skapningen. Den ser litt forvirret ut, akkurat som den har ligget og sovet sin uskyldige middagslur i gresset da den ble forstyrret av oss. Heldigvis så den ikke direkte på meg, og før den fikk snudd seg hadde jeg huket meg ned samtidig som jeg utbrøt: «Dævven, der e'n!», og siden jeg fortsatt stod med en fot i kanoen sparket jeg kraftig ifra med den andre og kommanderte BS: «Padle ut på elva!». Idet vi padlet som helter ut fra bredden hørte vi at det begynte å brake og brase gjennom gresset innenfor. Vi hørte bjørnen sprang bort samtidig som den snøftet kraftig med nesen. Det var tydelig at den ble like skremt som oss, og vi så den like etterpå i fyll galopp gjennom granskogen ved bredden like nedenfor der vi nå lå midt i elva. Dette var turens høydepunkt, selv om det også var den farligste episoden. Hadde jeg for eksempel stått med begge føttene plantet på bredden ville vi ikke kommet oss så fort ut på elva. Vi så ikke noe til bjørneungen, men vi regner med den var der – og mor med unger på kort hold er en av de skumleste bjørnesituasjonene du kan komme opp i. Det heldige for oss var at bjørnen sannsynligvis lå og sov idet vi kom, og var derfor ganske groggy og forvirret når den våknet – og den visste ikke hva faren bestod i - derfor valgte den å flykte istedet for å angripe noe ukjent. Etter dette ble vi ihvertfall mer forsiktige når vi skulle gå iland et sted... Resten av turen gikk uten store problemer og vi krysset Moose River bridge nede ved Sterling like før kl 7 på kvelden, og dermed var turen over. Vi kan konkludere med at dette er en fin tur for nybegynnere i Alaskas villmark, og en smakeprøve på hva villmarken her kan by på!


På tur ned Moose river - her er elva rolig, bred og rett - i motsetning til lengre opp der den var meget "kupert"

Film kommer!
Jeg lånte med meg et filmkamera på turen og tok en liten times film som jeg har planer om å få redigert til en 10 minutters snutt. Dette er imidlertid et prosjekt med lengre tidsperspektiv, men når den er klar skal jeg oppdatere artikkelen. Som man ser av bildealbumet finnes det ikke mye bilder av dyrelivet, men dette er på grunn av at jeg for det meste filmet levende bilder når de viste seg, så filmen vil forhåpentligvis komplettere artikkelen!


Kart over ruta. [Full versjon]




  Bli den første til å kommentere denne artikkelen
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved

 
< Forrige   Neste >
© 2017 ifriluft.net
Joomla! is Free Software released under the GNU/GPL License.